 |
| "Fra Telemark" av Erik Werenskiold |
 |
| Hans Dahl |
Kultrubegrepet er mangfoldig. Ordet kutur stammer ifra det latinske colere, som opprinnelig betydde å dyrke/bearbeide. Denne grunnbetydningen gjenfinnes fortsatt i norske begreper som å kultivere eller i kulturlandskap. Men idag har kultur mange andre betydninger, enten som en sektor i samfunnet (kulturlivet), en livsform (bondekultur), eller som handlingskjemaer (ideer, verdier). Antropologen Roger Keesing definerer kultur som: " et system av kunnskap, ideer, verdier, regler, som ligger bak hva vi gjør, og som utrykkes gjennom det vi gjør".
Så hva er da egentlig norsk kultur? og er den under press? Hvilke sider er det isåfall som trues og hva er det som truer den? Er forandringene vi ser idag positive eller negative? Er det en prosess vi kan hindre eller er det naturlig at en kultur vil være i konstant utvikling? Hvem har monopol på å erklære hva som er "norsk"? Hvordan skal man møte dem som da ikke er "norske"? Vi sier at vi er tollerante, åpne og inkluderende - eller er vi egentlig alltid det?
Svarene på om hva som definerer den norske kulturen kan være mangfoldige og her er en tolkning på dette av professor Thomas Hylland Eriksen: http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10046626
Man vet at en kultur alltid vil være i en konstant utvikling og endring. Ensidighet kan virke beroligende. Men det blir som pusten: du kan ikke leve med innåndingen alene. Hvis du i livets ånder puster inn begreper som stabilitet, trygghet eller tilhørighet, puster du ut endringer, tilfeldigheter og overraskelser. Troen på uforanderlige stabile kulturer er en feilaktig antagelse. Det er som å mene at jorda er stabil, statisk eller flat (Salimi, 2011). Noen hevder for eksempel at kristendommen er en del av den norske kulturen. Disse personene glemmer at kristendommen kom ifra det samme området på jorden (omtrent) som islam og det egentlig slettes ikke er noe "norsk" i den forstand . Hvis man skal se ut ifra det perspektivet - hva er da egentlig norsk? Det egentlige norske vil noen andre hevde er vikingtiden som baserte sine liv på sterkt på den norrøne mytologien, som er en sterkt hedensk tro, stikk motsatt av kristendommen. Å være norsk var for 80 år siden å dekke til anklene, og i dag er det norske å vise både ankler, pupper og lår. Dagens norske kultur ser ut til å være preget av og en del av den moderne og globaliserte verden, som videre sterkest er preget over amerikansk kultur. Hvordan Norge er om nye 80 år, er vanskelig å si.
Globaliseringen vil også føre til med økst sannsynelighet at vi vil fortsette å blande oss. Samfunnet går uten tvil mot et stadig mer mangfoldighet som da innebærer ulike etnisiteter og livssyn. Ja, dette innebærer visse utfordringer, men det blir likevel ikke bedre med å skape frykt og hat i ett samfunn, slik fremskrittspartiet bygger sin politikk på. Kulturen kan i visse tilfeller være en uren kult. I følge Per Fugelli (Nokpunktet, 2008) er fellesskap et absolutt gode, men det finnes også farlige fellsskap som sier at for å være med i vår flokk må du:
- bli som oss
- tenke som oss
- ha vår Gud
Dette kan man kalle assimilering og IKKE integrering. Det finnes ulike måte majoriteten kan møte minoriteten på. I dagens samfunn foregår det både integrering, assimilering og småtendenser til segregering.
Jeg er enig i det Lillebjørn Nilsen synger i "Barn av regnbuen":
En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser,en jord der blomster gror, kan du ønske mer? Sammen skal vi levehver søster og hver bror, små barn av regnbuen og en frodig jord.Det å vokse oppi ett land der andre opplever deg som "annerledes" er ikke bare bare slik som Karpe Diem rapper i i "Påfuglen":
"Så jeg var broa mellom svart og hvit, og alt imellom var som gråsonen på kartet mitt, men vi kom oss gjennom og på veien fant vi trappen hit opp, jeg nådde toppen, så meg rundt og fant ut det va'kke helt hjem, så hvor er hjem nå?"
"Jeg var alltid litt for hvit for mine, men litt for svart for dem, mamma bad meg være stolt av meg og be dem klappe igjen, du er fra overalt, passet ditt er regnbuen, og de som ser deg endimensjonelt har valgt en feil fugl"
Begrepet kultur fungerer rasistisk hvis det er en menneskemodell vi bruker bare for å forstå "dem", men ikke oss selv, og hvis denne modellen innebærer en nedvurdering av andre (Unni Wikan 1995). Mange har senere påpekt at det har vært en økende tendens til at innvandrere forklares gjennom "sin kultur". For eksempel blir vold mot kvinner blant majoriteten ikke forklart med kultur, i motsetning til den volden som eksisterer hos minoriteten - "de andre". Dermed kan kulturforklaringen av minoriteten bidra til å skape forestillinger om at det eksisterer to helt ulike former for kvinnemisshandling, og den kulturelle fremstår gjerne som mer fremmed og derfor verre. Denne tendensen til å "kulturisere" minoritetene har ført til at mange nå hevder at ideen om kulturelle forskjeller i stor grad har erstattet ideen om biologiske. Dette er sentralt i debatten om hva som kalles nyrasisme. (Brodtkorb & Rugkåsa, 2009).
Stereotypisering er en grunnleggende menneskelig prosess. Det er noe alle folkeslag mer eller mindre har. På lik linje som nordmenn har sine fordommer mot pakistanere har pakistanere sine fordommer mot nordmenn. I relasjonen mellom vesten og midtøten eksisterer det vi kaller en egen historisk tradisjon for å syntes synd på hverandres kvinner. Vestlige politikere, forfattere, reisende og til og med en rekke forskere har igjen og igjen karakterisert midtøstend kvinner som undertrykte. Folk i Midtøsten har som respons utviklet sine stereotyper om Vestens kvinner som ensomme seksualobjekter som menn kan bruke og kaste (Brodtkorb & Rugkåsa, 2009).
Man skal være forsiktig med å si at "vår kultur" er bedre enn "de andres". Alle kulturer, enten engelsk, kinesisk eller arabisk, har sine positive og negative sider. Ja man kan være stolt over hvor man kommer ifra, men det er en glidende overgang mellom stolthet og arroganse mener jeg. Til syvende og sist: var det du som sørget for at du vokste opp i og er en del av den kulturen og det landet du bor i? Faktumet er at vi har ikke en minste kontroll over hvilken nasjonalitet vi skal tilhøre og dermed mener jeg man må begrense sin stolthet ett lite hakk ned av og til. Innvandrings- og integrerings debatten er en interessant debatt som trolig aldri vil ta slutt og som det kanskje ikke finnes noe entydig svar på. Grovt sett er du enten for likhet og at helst alle bør være like eller på den andre siden for mangfold der alle har friheten til å leve utsitt liv på sin måte. Begge måtene å tenke på kan du si har sine problematiske sider. De fleste mennesker ønsker fred, ivaretakelse av menneskerettigheter og demokrati. Toleranse og gjensidig respekt mener jeg er viktige stikkord.
På et svært generelt nivå er vi alle mennesker like. På ett annet plan er alle mennesker forskjellige og unike: selv eneggede tvillinger er ikke hundre prosent like i ett og alt. Vi må bruke begrepet kulturforksjeller med en viss varsomhet, for ellers kan vi risikere både å gjøre mennesker mer forskjellige enn vi faktisk er (mellom kulturer) eller mer like enn det vi faktisk er (innen kulturene). Det er store kulturforskjeller blant innfødte i Norge, og tilsvarende er det også mange fellestrekk mellom norske og ikke-norske mennesker (Eriksen & Sajjad, 2011). Det finnes like mange forksjellige folk i den etnisk norske befolkning som det gjør i den etniske pakistanske befolkningen. Det finnes like mange oppegående, tilbakestående, flinke, late, rettferdige, stygge, morsomme og feige mennesker i Finnland som det gjør i Gambia. Innen en kultur er det dessuten utallige mange subkulturer.
Vi som bor i Norge er uten tvil heldige og vi må virkelig lære å verdsette å sette pris på dette. En slik velferddstat vi nå opplever er ikke en selvfølge og man har ingen garantier for morgendagen. Det er en kjør bygning som kan gå i stykker. Vi får dekket de grunnleggende mennekselige behovene, på tross for dette er vi ikke fornøyde. Det er alltid noe å "sulte" etter. Ett voksende fenomen i vårt langstrakte naturkjønne land mener jeg er ett materielt jag, sjelig tomhet, en spirituell mangel og ensomhet. Dette er noe jeg kommer til å skrive om i ett senere innlegg.
Dagens norske kultur er etter mitt syn en relativt veldig svak kultur med lite tradisjoner og særpreg (dessverre). Generelt sett så går verden, inkludert Norge, mot en og samme global kultur - dette er ikke vanskelig å komme med eksempler på. Ut ifra dette perspektivet kan man heller si at det er dette som truer den norske kulturen og ikke de få prosentene ifra ikke-vestlige land. På tross for dette tror jeg flere av oss fortsatt kan være enige om visse ting som ansees å være typisk norsk:
- Ski
- Gå på tur
- Vår flotte natur (fjell og fjorder <3)
- Bunad
- Ydmykhet
- Høflighet
- Toleranse
- Innesluttet
- Å være best
- Hytteliv
- Båtliv
- Spiselig: fisk, potet, komler, brunost, vafler, kvikklunsj, grandiosa......
- Ostehøvel
- 17. mai
- Russ
- Troll!
- Viking!
- Fotball
- Gå med minst mulig klær om sommeren
- Være opptatt av at andre skal se på deg som "vellykket"
- Reise til syden
- Drikke seg "dridas"
- Beundre USA
Jeg som norsk muslim føler meg ikke mindre norsk enn det andre nordmenn føler. Hva det vil si å være norsk er til del subjektivt og jeg mener ingen har rett til å ta vekk min norske identitet på tross for at mitt livssyn ikke er majoritetens livssyn. Å verdsette våres ulikheter er viktig, uavhengig av hva denne ulikheten skulle være. For eksempel er en eng full av ulike blomster og farger vakrere enn en ensartet, ensfarget og homogen mark. Er den norske kulturen er truet, i følge mine synspunkter? Nei.
Willy Pedersens stortingstale om kulturelt mangfold
Litteratur:
- Elisabeth Brodtkorb & Marianne Rugkåsa, Mellom mennesker og samfunn, 2009
- Thomas Hylland Eriksen & Torunn Arntsen Sajjad, Kulturforskjeller i praksis, 2011
