Hva er det norske?

Identitet, verdier og ekstremisme har vært i ekstra stort fokus den siste tiden. Særlig nå etter det omstridte intervjuer med Mullah Krekar i kjølevannet av Paris- og København terroren. I intervjuet oppfordrer han tydelig til vold og truer norske verdier. Jeg syntes det var meget alvorlig, forstyrrende og følte meg sterkt opprørt av å høre på hans uskolærte og hjemmestrikkede tolkninger. Selv om han verken har troverdighet eller autoritet innen islam, så vet vi det historisk sett ofte er de uvitne som er de farlige. Vi vet at det er noen enkelte som ser opp til turbaen hans og som ikke bryr seg om over hundre imamer avskriver Krekars verdensbilde. Og taletiden han fikk på riks-TV reduserer i hvertfall ikke disse enkeltindividenes beundring. 

Videre ser vi at stadig flere muslimer føler seg stigmatisert og i større grad opplever trakkasering og hat. Mange føler dessuten også et ikke-fortjent ansvar for å stå opp for alt som har skjer i islams navn. Hvor mange nordmenn måtte unskylde seg da for eksempel Breivik begikk sine terrorhandlinger? 

Visse personer i Norge jobber fortsatt for å stigmatisere og ekskludere norske muslimer. For eksempel uttalte Hege Storhaug i sammenheng med statsministerens besøk av en moské til uken, at hun sviker den norske kulturen og at islam har ingenting her i Norge å gjøre. Hun krevde så at statsministeren beklaget moskébesøket. Det hun ikke innser da, er at hun har mer til felles med Mullah Krekar enn det hun er klar over. I stedet for å kjempe mot ekstremisme, er hun med på å oppildne det. Det er mye som skjer i samfunnet nå for tiden, og viktigheten av å stå i mot de ytterligående fra begge fløyer viser seg å være av større og større betydning.

Muniba Ahmad skriver et glimrende innlegg hvor hun forklarer hvorfor hun, som muslim, er mer norsk enn Hege Storhaug:

"Å få muslimer til å føle seg ekskludert er en av de fremste grunnene til radikalisering. Er det ikke da ironisk at Hege Storhaug, såkalt bekjemper av muslimsk ekstremisme, ufører denne ekskluderingen med glans? Hege Storhaug og Mullah Krekar har mer til felles enn de er klar over. 

I et innlegg på nettsiden til Human Rights Service angriper Hege Storhaug vår kjære statsminister. Hun påstår at Erna Solberg har begått et kultursvik overfor nasjonen ved å besøke en av moskeene i Oslo. 

Ikke norske? 

I tillegg tør Hege Storhaug å påstå at muslimene som var avbildet med Erna Solberg på dette dialogsmøtet ikke er «norske i vår verdigmessige ånd.»Dette er både fornærmende og morsomt på en gang. Uttalelsen kommer fra feil munn. Det er nemlig ingen som er så lite norske i ånden som Hege Storhaug.La meg prøve å forklare hvorfor. 

Når jeg er i utlandet og blir spurt hva som er typisk norsk, svarer jeg ikke brunost, tran og en unormal lidenskap for ski. Selvfølgelig er dette særegent for nordmenn, men det blir altfor overfladisk for min del. Jeg liker å fortelle om andre ting. 

Det som gjør Norge til et godt land 

Jeg liker å fortelle hva som gjør at Norge gang på gang topper listene over verdens beste land å bo i. 

Jeg begynner med å fortelle dem hvordan Norge er et land der fattigdom er ikke-eksisterende sammenlignet med andre land.Jeg forklarer dem hvorfor det at vi har så høye skatter er greit for flesteparten av oss, siden vi får tilbake for det gjennom gratis utdanning og et fantastisk velferdssystem. Jeg legger ut om hvordan nordmenn i starten kan virke tilbaketrukne – men er de ærligste og mest trofaste menneskene som finnes så snart du blir kjent med dem.  

Så går jeg dypere inn i kjerneverdiene våre. Jeg forteller - til sjokkerte ansiktsuttrykk - at alle kan få praktisere sin religion eller livssyn helt fritt i Norge.Jeg nærmest nynner gledelig hvordan det er minimalt med rasisme og diskriminering i landet mitt. Jeg deler mine erfaringer om at jeg nesten aldri opplever ubehag på grunn av plagget jeg bærer på hodet. 

Jeg får forbausede ansikt i svar når jeg forteller at vi er et folk som reagerte med roser etter 22. juli, fredsring etter København-terroren og støttestorm på sosiale medier etter den muslimfiendentlig kommentaren til en journalist på direkten.Når jeg er ferdig med min minitale, responderer utlendingene for det meste med at de ikke kan forstå seg på skatte-delen, men at resten høres ut som paradis på jord. 

Stigmatisering er skadelig 

Kjære leser, det er denne tilbakelente harmonien mellom forskjellige religioner og kulturer som er typisk norsk.Det er denne innebygde evnen til å takle alt fredelig og med et nærmest unormalt kaldt hode som er typisk norsk. Og i sin sykelige opptatthet av muslimer og ekstremisme glemmer Hege Storhaug alt dette. Hun mangler troen på samhold i mangfold. Hun mangler troen på frihet til å være den man ønsker. Hun mangler rett og slett alle kjerneverdiene som gjør en nordmann til en nordmann i ånd og sjel.  

Jeg er vanligvis ingen tilhenger av å ilegge personer med så lavt og trangsynt kunnskapsnivå som Hege Storhaug oppmerksomhet ved å omtale deres uttalelser. Men da jeg leste setningen fra innlegget hennes på rights.no, tok jeg meg selv i å le høyt. Det skjer ikke ofte. Dermed skjønte jeg også alvorligheten i situasjonen. Storhaug lyver, tar ting ut av kontekst og stigmatiserer gjennom sine utsagn. Dette skader på så mange måter.  

Mindre norsk enn en grandiosa på 17. mai 

Avslutningsvis vil jeg påpeke at jeg ikke er her for å diskutere "det ideologiske bolverket ICC" eller Rabita-moskeens "innpass til ekstremister". Fordi jeg vet at uansett hva vi sier, vil Storhaug benekte, vri på sannheten og på forunderlig vis klare å trekke frem noe fatalt om muslimen som snakker med henne. Jeg er her derimot for å si klart og tydelig ifra om hvorfor Hege Storhaug er mindre norsk enn grandiosa på 17. mai."

Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hvorfor-jeg-er-mer-norsk-enn-Hege-Storhaug-7916914.html 

Drone

Terrorisme har mange ansikt, og skillet mellom de "gode" og de "onde" er ikke alltid like stor som vi skal ha det til. Norsk dokumentar om CIAs hemmelige dronekrig har snart premiere på kino. Her er traileren ---> https://www.youtube.com/watch?v=BUeepNW3lzY

Ring of Peace

Samholdet i mangfoldet viste seg ekstra sterkt i går, da over tusen unge muslimer slo ring rundt en synagoge i Oslo. Dette skulle være en symbolsk beskyttelse og solidaritet ovenfor jødene etter terrorangrepet i Danmark forrige uke. Jeg syntes det var et ubeskrivelig rørende intiativ, og det viste frem troen vår på en fantastisk flott måte. Markeringen har dessuten fått oppmerskomhet internasjonalt, noe som gjør at jeg blir enda stoltere over norsk muslimsk ungdom. 

Vi må aldri slutte å stå sammen i samfunnet. Sammen mot frykt og hat. Terrorens absolutte motsats er håp, medmenneskelighet og fellesskap. Det er viktig å ikke la de eksteme tegne fiendebilder slik at poraliseringen øker. Terror eier ingen religion. Det at en minoritet slår ring om en minoritet syntes jeg er utrolig vakkert. Til syvende og sist er det den samme Gud alle tilber. 

Si nei til sionisme og islamisme,
og samtidig si nei til antisemitise og islamofobi!

Linker:
http://www.haaretz.com/jewish-world/jewish-world-news/1.643521
http://www.nrk.no/norge/1300-mennesker-dannet-_fredens-ring_-utenfor-synagogen-etter-ungt-muslimsk-initiativ-1.12222551

"Konservativ muslim og stolt av det"

Her er en velskrevne kronikk av Mina Adampour fra forrige uke hentet fra aftenposten. Det angår blant annet den norske muslimske identiteten. 

"De senere årene har jeg fått en god del råd. Fine råd, som jeg ser er ment for å løfte mottakeren, men som jeg dessverre ikke har fulgt.  

Ett kom fra familien: «Mina, nå må du skrive at vi muslimer selvsagt tar avstand fra terror som utføres i islams navn».  

Det andre kom fra en velrenommert kommentator: «Ikke kritiser mediene så mye».  

Et tredje kom fra en venn: «Kanskje du bør skrive at du tar avstand fra IS».  

Så er det en som er en slags gjenganger: «Skriv om andre ting. Ikke vær innvandreren». 

Stolt av min bakgrunn, og stolt av Norge 

1. Det bør være opplagt at muslimer tar avstand fra terror, når det er konsensus og en ikke-eksisterende debatt om at ateister, kristne eller nordmenn tar avstand fra Breivik. Jeg vil aldri be en kristen ta avstand fra drapene begått av abortmotstandere eller en buddhist ta avstand fra drapene som begås i buddhismens navn i Myanmar. 

2. Jeg er fullt klar over at journalister i dag har store nettverk, og at nettverk er viktig for å få innpass. Men jeg har alltid foretrukket å få innpass på bakgrunn av evner. 

3. Se under en. 

4. Jeg er en innvandrer. Fra Iran. Stolt av min bakgrunn, stolt av mine røtter. Minst like mye som jeg er stolt av Norge. 

 Pegida og islamkritikk

For noen dager siden skrev jeg en kort kommentar om medienes mangeårige språkbruk rundt Saudi-Arabias makthavere. Denne handlet også om omtalen av Pegidas leder som islamkritisk. Og om Pegida-bevegelsen som islamkritisk. 

Derfor var det spesielt morsomt å komme hjem fra nattevakt, lese nyheter og komme over en nettartikkel der Max Hermansen selv irettesetter intervjueren og proklamerer følgende: «Jeg er islamfiendtlig». 

Så, derfor, til de som vil at jeg som norsk religiøs, norsk muslim og innvandrer, skal deklamere at jeg er imot det selvsagte, skal kritisere mine såkalte egne, skal lempe på konstruktiv kritikk imot mediene og bruke en mulighet få forunt som spaltist i Aftenposten til å ta avstand, så vil jeg heller skrive noen ord til de som leser Max «Jeg er islamfiendtlig» Hermansen, og synes dette er en modig mann.

Det gode i mennesket 

Jeg følger troen og levesettet islam. Og vil alltid gjøre det. Jeg er muslim. Og vil alltid være det. 

Det betyr at jeg er for det gode i mennesket. Det betyr at jeg er for likeverd og medmenneskelighet. Det betyr at jeg ønsker menneskeheten og naturen alt godt, og vil jobbe for dette. Det betyr at jeg ber fem ganger daglig. Det betyr at jeg tror på at Gud og at Gud alene er den som skal dømme meg etter dette livet. Det betyr at jeg tror på profeten Muhammed (fred være med ham) sine ord. 

Å være muslim innebærer å tro på de hellige tekstene: Toraen, Davidsalmene, Evangeliet og Koranen. Den siste som Guds åpenbaring og ikke alternert ifra sin opprinnelig form.

Utgjøre en forskjell 

Jeg har siden jeg var 15 år gammel vært med i flere organisasjoner enn jeg kan telle på én hånd. For hver organisasjon jeg har vært med i, og forsøkt å gjøre en forsvinnende liten promille av en forskjell for verden, har jeg og gjort dette som en norsk muslim.  

Når jeg jobber hardt gjør jeg det som en muslim også. Når jeg respekterer norske verdier, gjør jeg det som muslim også. 

For det er ikke sånn at hver gang jeg gjør det som er korrekt, det som er modig og det som er bra, da er jeg alene: «Norsk». Da er jeg like mye «muslimen», eller «innvandreren». 

I dagens Norge kan det tidvis virke som om vi skal være minst mulig tilhengere av islam, for å bli anerkjent som mest mulig forenelig med det norske. Derfor slenger jeg på ordet: «Konservativ». Ikke for å skremme deg, men for å belyse et poeng i klartekst. 

 Å se sin identitet som en ressurs 

Jeg håper denne teksten kan føre til at norsk muslimsk ungdom og annen benevnet innvandrerungdom, som jobber hardt, som vet at vi innvandrere er overrepresentert når det kommer til lavere sosiøkonomisk status, husker at det går an, det fungerer å ta i bruk det beste av flere kulturer, det går an å se sin identitet som en ressurs, som den fantastiske foredragsholderen Lill Salole skriver i den viktige boken sin «Krysskulturelle barn og unge».

Ikke føl deg fremmedgjort og uvelkommen, kun fordi det finnes ytterst få mennesker der ute i det langstrakte land, som ikke vil ha oss her. Der det negative festes ved din kultur, tro og etnisitet, i stedet for utdannelse, oppvekstvilkår og sosioøkonomi. Hvor en vesentlig del av årsaksforklaringen er psykiatri når representanter for majoriteten som Breivik dreper, mens det tilsynelatende er tro og kultur alene når de resterende dreper. 

«De imot oss» 

Vi er mange religiøse i Norge, vi er mange som kommer til å forbli religiøse og oppdra barn som vil være religiøse. Mine barn kommer til å gå på Koran-skole, slik jeg selv har gjort. 

Vern likevel sterkere om menneskeheten, ved å verne om dine nærmeste, dine naboer og venner. Vær alltid kritisk og spør de rundt deg, ikke fortap deg i menneskehetens lidelse, og ikke adopter verdensbildet til de som sier at det er: «De imot oss».  

De skal lære om alle verdens religioner, slik jeg selv er blitt i et muslimsk hjem med en muslimsk oppdragelse. De skal lære å respektere alle mennesker, og la rettsvesenet dømme på denne jord. Individet står som ansvarlig for sine handlinger, til enhver tid. Ikke den som deler samme tro som ham eller henne, ikke den som deler den samme hudfargen, legningen eller funksjonshemningen.

Stolthet i å være religiøs 

Jeg har stor forståelse for at Europa og Vesten har gjennomgått en viktig og befriende prosess hvor det ble tatt et oppgjør med makthavere som misbrukte kristendommen for sin sak.  

Derimot har mange av oss ikke emigrert fra det samme historiske forholdet til religion, som dere har hatt her. Kanskje er det derfor vår stolthet i å være religiøse, skremmer. 

Kanskje er det derfor det er vanskelig for en norsk kristen å si: «Jeg er en stolt kristen». Stille lytter jeg, men det tynger likevel når jeg får høre at det finnes noen som heller sier de er personlige kristne i stedet for å være stolte av sin tro og identitet. Nettopp fordi det ikke skilles mellom vedkommende i dag, og forulempelsen begått tilbake i tid. Det er ingen skam i å være kristen. For du som er kristen i dag har ingen skyld i det som er blitt gjort, eller blir gjort, i kristendommens navn. 

Misbruker religionen for egen vinning 

Der religionen islam ble åpenbart i en tid der jentedrap og slaveri var vanlig i Arabia (lenge før slaveholdet i Vesten) og som frembrakte rettigheter til kvinner som ikke hadde noen, er vi i dag kommet dit at våre makthavere i Østen nå misbruker religionen for egen vinning. Det regnestykket betyr ikke at vi henger 100 år etter, det sier at det benevnede Østen gjennomgår en invertert utvikling. 

Derfor svarer vi at vi er muslimer, fortsatt. Selv om vi har flyktet ifra såkalte «muslimske land». Derfor ber vi fortsatt både ute og inne. Derfor svarer mange av oss: «Alhamdulillah», når noen spør om vi er en norsk muslim. 

Du må fortsette din tale 

Du må fortsette din tale, Max Hermansen, i ytringsfrihetens navn. Undertegnede sa selvsagt ja til å møte deg til debatt i Dagsnytt Atten, men det var synd du trakk deg, ifølge redaksjonen, fordi du kun ville stille hvis du fikk snakke uimotsagt. 

Avslutningsvis: Selv om Vebjørn Selbekk, som skriver at islam er fredens religion, i anførselstegn, for å fremheve et ironisk poeng, og Knut Olav Åmås som legitimerer Breivik sitt verdensbilde og misjon, ved å omtale ham som en antijihadist (i stedet for islamfiendtlig/høyreekstrem), begge støtter at du skal få fortsette å være en selverklært og uttalt islamfiendtlig lærer på jobb for norsk ungdom med muslimsk bakgrunn (som tilsvarer det å ha en selverklært og uttalt jødefiendtlig lærer på jobb for norsk ungdom med jødisk bakgrunn), skal du vite at du er like velkommen hjem til meg, hvis du kunne tenke deg å bli kjent med en som ser din uro, din bekymring og din redsel. Hatet og forvrengningen av fakta må du legge bort i den tiden. 

For du har helt rett i at verden er en urettferdig plass for mange, og at vi bør arbeide for å gjøre den til et bedre sted.

En rød tråd 

Enn så lenge tar jeg også denne debatten. Fordi meninger og verdensanskuelser som Pegidas er det som i ytterste konsekvens var med på dehumanisere mennesker som opplevde pogromene. I Sverige brennes moskeer, i Tyskland, Frankrike og England er muslimer blitt knivstukket og drept antatt motivert utifra rasisme. 

Det er selvsagt ingen pogromer. Men et mangeårig forbilde, Ervin Kohn, leder for Det Mosaiske Trossamfund og nestleder for Antirasistisk Senter, sa det sterkt og krystallklart i året 2015, som markerer at det er 70 år siden frigjøringen av Auschwitz: 

«Før du kommer til folkemord, er det en rød tråd som begynner med hatefull og fordomsfull tale og som slutter med folkemord. Og det er på veien her du finner demonisering og dehumanisering. Det begynner med å skape et fiendebilde, og det ser vi en tendens til i dag. Pegida-markeringene i Oslo er fordomsfull tale. De maler fiendebilder. De som er fiender der er muslimske innvandrere». 

Sitater er fra min side spesielt rettet mot de som etterlyser mot og tanker som går motstrøms i dag. Norge har få, og Ervin Kohn er en av de få. 

Av Max Hermansens støttespillere eller likemenn finnes det 25.000 i Tyskland. 

Kilde: http://www.aftenposten.no/article7890603.ece

Skytingen i Chapel Hill

Media brukte lang tid å informere oss om drapene på tre muslimske ungdommer i USA. I tillegg fikk hendelsen sørgelig veldig liten plass. Mannen som drepte dem var en ateist og en islamofob. Og synet på verden og muslimer er han dessverre ikke alene om. Men terrorist er han selfølgelig aldeles ikke. En morder, einstøing eller en psykopat er mer passende. Media hadde sikkert våknet til livs hvis det motsatte hadde skjedd. Alle liv er like mye verdt og det er synd at det ofte er "hvites" liv som ansees som det største tapet. 

Inna lillahi wa inna ilayhi raji'un. Hvil i fred.

Jihad mot ignoranse

Video respons fra "Talk Islam"




En annen anbefalt video fra "Talk Islam": https://www.youtube.com/watch?v=7d16CpWp-ok&list=TL2T3LyN7tWlzeb5naasjq_IoWAXce9VoF

Viktigheten av å reflektere

Other religions may tell you to believe and not to think or question. Allah tells us that we MUST think and ask questions, and only then will we believe. So search, study, and investigate! It's no wonder that the Quran keeps emphasizing, "Don't you think?"
- Nouman Ali Khan

Å være sterk

Å være sterk er ikke 
å aldri falle
å alltid vite
å alltid kunne

Å være sterk er ikke
å alltid orke å le
å hoppe høyest
eller ville mest

Å være sterk er ikke
å løfte tyngst
å komme lengst
eller alltid lykkes

Å være sterk er å se livet som det er!
å akseptere dets kraft
å ta del i det

Å falle på bunnen
å slå seg hardt
å komme igjen

Å være sterk er 
å våge å håpe
når ens tro er som svakest

Å være sterk er 
å våge å se lys i mørket
og alltid å kjempe
for å nå dit

-ukjent-

Konvertitthistorie

Deler en konvertitthistorie jeg fikk tilsendt på mail og som likner en del på min egen reise til troen:

"Før jeg leste Koranen var jeg veldig fordomsfull overfor Islam og bent frem fiendtlig innstilt overfor det jeg oppfattet som det muslimske kvinnesynet. Imidlertid hadde jeg som student noen trivelige muslimske naboer, som var veldig hjertevarme og ikke så strengt praktiserende i religionen. Det politiske klimaet og mediafokuset på muslimer på den tiden var veldig negativt. 

På et tidspunkt besluttet jeg meg rett og slett for å gå på biblioteket og låne Koranen. Jeg var slett ikke på utkikk etter noen religion, men siden jeg er opplært til å søke kunnskap selv, tenkte jeg at nå skulle jeg da sannelig ufarliggjøre denne oppdramatiserte hokus-pokusboken. Dessuten håpet jeg på å finne noen saftige argumenter jeg kunne bruke mot mine pakistanske medstudenter i diskusjon om muslimers kvinnesyn.

Det endte helt annerledes. Da jeg hadde lest de første tre versene i Koranen, satt jeg med tårer i øynene av sorg og sinne overfor alle dumme mennesker i verden som forvrir alt godt for å skape krig og splittelse. Det var jo så vakkert. Og så likt Bibelen. Og samtidig så mye mer enn Bibelen. Med et utrolig språk. Og et utrolig innhold. Et innhold av alle former, både historier, lignelser og helt konkrete, praktiske råd til hvordan man skal lykkes som menneske og få et godt liv. Hvordan man skal være mot andre og seg selv. Og hvordan man skal være mot Gud. På ingen måte som jeg hadde forestilt meg.

Med tiden leste jeg mer og mer. Jeg klarte ikke å la være. Jeg kjøpte min egen Koran. Jeg leste mer. Det var perioder med opphold i lesningen, men jeg klarte aldri å la være å vende tilbake til lesningen. Mer og mer gikk det opp for meg hvor viktig Koranen var blitt for meg. Den skapte gode ting inni meg og ble en veldig håndgripelig støtte for meg i hverdagen, hvor jeg i større grad ble i stand til å gjøre ting som jeg opplevde som positivt for meg selv. Dette på en måte som intet annet tidligere hadde kunnet. 

Tro er jo et spørsmål om personlig overbevisning. Siden Gud jo ikke står fysisk foran oss, blir det i siste ende opp til hver og en av oss å beslutte om vi  tror eller ikke tror når "bevisene" er fremlagt. Jeg var veldig tvilende. Hvordan kunne jeg være sikker på at Gud fandtes og at dette ikke bare var humbug fra ende til annen.

Uten å ha akseptert tanken om at det fandtes en gud, erkjente jeg imidlertid noe annet. Dersom det noensinne skulle finnes en bok på jorden som var et hellig skrift fra en eventuell gud, så var denne boken Koranen. Ikke Bibelen, ikke noen annen bok. Det var jeg helt overbevist om. Koranen var simpelthen og uten tvil det beste argumentet på jorden for at Gud finnes. Så var det opp til meg om jeg ville stole på boken eller ikke. 

Det ble en lang prosess. Hva hvis jeg tok feil. Hva med konsekvensene. Av samme årsak som deg, ville jeg egentlig ikke bli muslim. For ingen ville forstå.. Alle ville bli sinte og provoserte. De ville tro jeg var hjernevasket eller hadde mistet forstanden. Og jeg ville jo ikke gjøre noe galt. Jeg hatet konflikter og å være i søkelyset. 

Til sist klarte jeg ikke å kjempe mer. Jeg klarte ikke å la være. Jeg ville bli muslim. Jeg følte inne i hodet mitt at "alle" rev og slet i meg for at jeg skulle være som dem. Men det livet gjorde meg dårlig. Koranen var det beste som hadde skjedd meg og den hadde endret livet mitt. Jeg var fremdeles tvilende. Hvordan kan man være helt sikker når det gjelder tro. Men jeg besluttet meg for, at i takknemlighet til Koranen, til den mannen som het Muhammad som hadde gitt meg den boken, i takknemlighet til den guden som Koranen fortalte om og som jeg håpet fandtes, at jeg ville gjøre om livet mitt og bli muslim. Jeg hadde ingen garantier for at Gud fandtes. Men Koranen fandtes, og den effekt boken hadde på meg og mitt liv var virkelig. Sjansen for at det fandtes en Gud var større enn at det ikke gjorde det. Selv om det var skremmende at jeg ikke var hundre prosent sikker, bestemte jeg meg derfor for at jeg, i dyp takknemlighet og tillit, ville overgi meg og forsøke å leve som om det fandtes en Gud. Som om det fandtes én Gud, og Mohammad var Hans Profet.    

Det var den beste beslutningen jeg har tatt i mitt liv. 

Alhamdulillah - takket være Gud.

Det var i 2006. Det har vært noen vanskelige år siden. Med familie og andre. Men jeg er så glad for at jeg ikke hørte på alle andre. Det er virkelig det beste som har skjedd meg. Alhamdulillah."

Nasheed

.

Terrorangrepet i Paris

Denne videoen av Nouman Ali Khan ble publiser for over ett år siden, men er vel så aktuell nå. Om ikke enda mer. 

Terrorangrepet mot magasinet Charlie Hebdo i Paris var en utrolig tragisk hendelse. For alle. Muslimer og ikke-muslimer. At liv skal gå tapt på denne måten er fullstendig uakseptabelt. Ingenting kan forsvare handlingene til terroristene, og jeg håper inderlig på at slikt ikke skal gjenta seg. 

Ytringsfrihet er uten tvil en viktig kjerneverdi i et samfunn å ivareta. Men på den andre siden, er det nødvendig å drive med stigmatisering, håning og harselering av andre? Uavhengig av hvilket livssyn og religion så mener jeg dette er feil fokus. Hva vil man med det? Hva ønsker en å oppnå? I dette tilfellet her så vil det mest sannsynlig føre til økt polarisering og gi næring til ekstreme grupper i begge retninger. Det vil gi økt grunnlag for rekruttering til grupper som mener det er "de" mot "oss" - vesten mot muslimer og muslimer mot vesten. De som ikke ønsker å se mennesker av ulik etnisitet, farge og religion gå i samme gate. Jeg mener det er viktig å forvalte ytringsfriheten på en klok og hensiktsmessig måte slik at det kommer samfunnet til gode. La oss ikke gjøre det til et onde. Hvis man skal for eksempel kritisere en religion er dette vel så bra. Det er viktig og verdifullt med offentlig debatt hvor alle synspunkter når frem. Dette er kjernen i et velfungerende demokrati. Men det finnes andre metoder å gjøre dette på som både er mer konstruktivt og som kan bidra til gjensidig nytte for alle parter. 

Muslimer i dag er under en veldig sårbar situasjon og har gjennomgått mye. Vi må også aldri glemme at de fleste ofrene av terrorister (fra alle hold) faktisk er muslimer. Hadde det for eksempel vært like statusbelagt å publisere satirer som kan fremstå som antisemittiske rett etter andre verdenskrig? Til og med nå reagere folk sterkt på slike ytringer, til tross for at det er jo ytringsfrihet. Skal ytringsfrihet, uten et eneste unntak, gå fremfor respekt for andre mennesker? For å ha nevnt det så mener jeg islamofobi flere skremmende likheter med antisemittisme. Det å se oppveksten av fremmedfiendtlige grupperinger flere steder i Europa syntes jeg på mange måter er urovekkende. 

Jeg personlig beveges ikke i særlig stor grad av illustrasjonene. Å reagere følelsesmessig anser jeg dessuten som en felle som bør unngås. Muslimer kan lett skyter seg selv i foten og bør forstå at ytringer skal reageres med motytringer. Voldelige ekstremister krenker profeten Muhammed (fvmh) i langt større grad enn illustrasjonene. Hvem som har satt opp fellen er vanskelig å si. Uansett så kommer det kun til gode ekstremistene selv, både islamister og de høyreekstreme. I tillegg så har krenkelser og ydmykelser av profeter eksistert i hele den menneskelige historien. Profeten Muhammed (fvmh) ble krenket også i sin tid. Dette er ikke noe nytt. Og statusen hans blir uansett ikke berørt. Den er gitt av Gud og står støtt som ett fjell. Verdt å nevne er også at krenkerne var gjerne de som var i mot retten profeten (fvmh) tok til seg for å ytre seg om monoteisme. Dette er også en grunn for at muslimer på ingen måte egentlig skal forby ytringsfrihet da dette var en verdi profeten selv brukte og kjempet for. Alt handler om måten det blir gjort på. 

Terrorangrepet i Paris munner ut i to problemstillinger – ytringsfrihetens moralske spørsmål samt muslimenes egen kamp mot ytterliggående islamister. Kjernen i debatten om ytringsfrihet syntes i mine øyne å være et moralsk spørsmål. Det er et moralsk spørsmål vi ikke bare kan skyve unna. Det handler ikke om å være svake eller redde. Det handler om å bruke klokskap og tenke langsiktig. Verden er ikke svart-hvitt og enten-eller og det må være fullt mulig å stå for ett prinsipp, men samtidig se begrensningene og nyansene. Noen syntes nettopp dette er slitsomt, og det er vel kanskje nettopp derfor de fleste ofte heller mot en slik tankegang. Ofte i livet generelt. Jeg mener dette er en del av å være menneske og leve på denne kloden i samvær med andre. Samtidig er det i denne debatten viktig å fremheve viktigheten av å fortsette å kjempe mot ekstremisme ifra begge hold. Og når det kommer til ytterliggående islamister, så er dette først og fremst er muslimenes egen kamp bestående av teologiske våpen. Og den er allerede satt i gang av flere lærde. Så får vi håpe at kampen opprettholdes, styrkes og viser effekt.

Som muslim ønsker jeg at samfunnet skal bygge på gjensidig respekt og toleranse. La oss gjøre mangfoldet til en styrke som både gjør oss rikere og klokere. 

Anbefalt lesing: 
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorangrepet-mot-charlie-hebdo/regissoer-erik-poppe-opproert-over-trykkingen-av-muhammed-karikaturer/a/23370470/
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Sammen-mot-splittelse-7853623.html
http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=share_btn_fb
http://www.huffingtonpost.co.uk/mehdi-hasan/charlie-hebdo-free-speech_b_6462584.html
http://www.dagbladet.no/2015/01/12/kultur/meninger/kronikk/pegida/jihadisme/37147056/

Jesus - Guds profet

Finnes det en Gud?

Artikkel hentet fra finnislam.no (anbefaler å besøke nettsiden for å følge deres argumentasjon bygget på logiske resonnementer)

"Mennesker har i all tid stort sett trodd på en eller annen form for høyere makt og satt sin lit til denne makten. Med teknologiens framsteg er vi blitt for opptatt med verden til å reflektere over universets opphav. Det vil allikevel ikke få spørsmålet til å forsvinne; finnes det virkelig en Gud? 
  

Hvordan bedømme rett og galt

Det er noen ting som kalles universale fordi så å si alle vil være enige om disse tingene. Eksempelvis; en del av noe, er mindre enn hele. Det at en del av en ting er mindre enn hele den tingen, er en universal ide som alle aksepterer. Et annet eksempel er at noe kommer ikke fra intet. Et tredje eksempel er at orden oppstår ikke spontant fra kaos. Et fjerde eksempel kan være at vi kan ikke ha en firkantet sirkel. Enten er det en sirkel, eller så er det en firkant. Man kan ha en firkant i en sirkel, eller omvendt, men man kan ikke ha en sirkel som er firkantet. Dette er sunn fornuft, og alle med sunn fornuft vil si seg enige i dette.

Når vi skal foreta oss et valg vil vi automatisk bruke fornuft til å ta avgjørelsen. Om du for eksempel er sulten og har et kjøleskap foran deg og en søppelbøtte, vil du ikke gå til søppelbøtten for å se etter mat som første alternativ. Forestill deg at en mann i fengselsuniform med håndjern dukket opp på døren din. Denne mannen sa at han jobber for elektrisitetsleverandøren din, og ba deg om å slippe inn i huset for å sjekke om strømmen fungerer som den skal. Ville du sluppet ham inn? Hadde du brukt fornuften, ville du ikke sluppet inn en slik mann i ditt hjem. Selv hvis en person som så troverdig ut hadde dukket opp på døren din, ville du bedt om å få se en form for legitimasjon som bekreftet at vedkommende faktisk jobber for selskapet du abonnerer på.

Den samme fornuft vi bruker til enhver tid for å ta avgjørelser gjennom livet, må vi også bruke når vi snakker om det store spørsmålet om Gud. Riktig nok er vårt intellekt veldig begrenset og ikke i stand til å forstå alt, men det å komplett avvise fornuft og rasjonell tankegang på dette grunnlaget vil ikke føre noen vei. Det vil kun føre til selvmotsigelser, og blind tro på konsepter vi i realiteten ville avvist om de faktisk påvirket hverdagen vår. Du ville for eksempel i praksis ikke søkt etter mat i søppeldunken om kjøleskapet stod foran deg, selv om man i teorien kan tro på at det kan ligge bedre mat i en uåpnet søppeldunk på lik linje med et uåpnet kjøleskap. Så når vi er konsekvente i å bruke fornuft når vi tar stilling til spørsmålene i livet som vi kan oppleve at påvirker oss, må vi også være konsekvente og bruke samme fornuft når vi tar stilling til et av de største spørsmålene menneskeheten har stått overfor gjennom tidene, selv om vi ikke skulle innse at dette spørsmålet også vil påvirke oss. Vi må bruke fornuft til å vurdere om det finnes en skaper av universet, og til å gjenkjenne kilder og troverdige budbringere av informasjon.

Anerkjenne vår eksistens

For å unngå å svare på spørsmålet om Guds eksistens vil noen dele en tanke om at det kan hende at vår eksistens kun er en illusjon eller at vi kun lever i en drøm. Dette er et vagt utsagn som ikke kan bevises og som i virkeligheten ingen forholder seg til. Om man skulle basere livet sitt på at alt muligens bare er en drøm, ville man ikke ha brukt tid på ting man ikke liker. Folk flest ville ikke orket å slite seg gjennom skolen, dra på jobb, eller i det hele tatt gjøre noe som helst som ikke føles kult ut der og da. Det faktum at vi faktisk lever gjennom livet i troen om at dette er virkelig, gir oss ingen grunn til å unngå spørsmålet om Guds eksistens basert på dette argumentet.

Tre alternativer for universets opphav

I følge kosmologien ble universet til for ca. 14 milliarder år siden, gjennom den kosmiske hendelsen kjent som Big Bang. Hvis du har tvil ved dette kan du lese «Har universet en begynnelse?». Det aller første spørsmålet man må tenke over er: Hvorfor eksisterer noe som helst fremfor intet? Det krever en forklaring. At universet kom til eksistens var ikke en nødvendighet fordi det en gang ikke eksisterte, så hvordan kan det ha kommet til eksistens? Koranen sier (oversettelse av betydningen): «Ble de skapt av intet, eller var de selv skaperne? Skapte de himlene og jorden? Nei, de er ikke sikre.»¹ Det finnes tre alternative svar på spørsmålet om universets opphav:

1. Universet kom til eksistens fra intet.
2. Universet skapte seg selv.
3. Noe eller noen forårsaket universets eksistens.

Det er i realiteten kun disse tre alternativene. Om man prøver å frembringe andre forklaringer på universets opphav, vil det samme spørsmålet kunne stilles og man sitter igjen med de samme tre alternativene. Om noen f.eks. sier at universet utviklet seg el., vil du sitte igjen med samme spørsmål om utviklingens opphav. Dersom to av disse alternativene kan bevises å være feil, og det tredje hverken kan bevises å være rett eller galt, må det tredje rasjonelt sett være riktig fordi universet eksisterer. Noen vil kanskje si at det kan være flere alternativer som vi ikke vet om. Svaret på dette er at det kan være informasjon om hva som helst i livet som vi ikke vet om, og det vi gjør da er å forholde oss til den informasjonen vi har. Vi kan ikke basere livene våre på potensiell kunnskap som muligens eksisterer, men vi ikke vet om. Anta at noen sa at det kan hende at vi i fremtiden oppdager at det å drikke vann fører til kreft. Du ville ikke sluttet å drikke vann fordi det kan hende at man får informasjon i fremtiden, basert på kun spekulasjon. Du ville forholdt deg til den informasjonen som er tilgjengelig. Det samme gjelder i tilfellet om universets opphav og de tre svaralternativene.

Kan universet ha kommet til eksistens fra intet?

Det første alternativet «Universet kom til eksistens fra intet» kan ikke være korrekt fordi historien har aldri vist at noe kommer fra intet. Vi har aldri opplevd at noe kan komme til eksistens fra absolutt ingenting, fordi ut av ingenting, kommer ingenting. Dette er et unektelig filosofisk prinsipp, som P. J. Zwart i sin publikasjon About Time forklarer: «Hvis det er noe vi finner utenkelig er det at noe kan oppstå fra ingenting.»² Om noen sa til deg at en elefant oppstod fra intet rett utenfor huset ditt ville du ikke trodd på vedkommende. Om personen fortsatt insisterte ville du trodd vedkommende var gal. Om du så gikk ut døren for å sjekke om det var en elefant der, og du til og med så en elefant foran dine egne øyne, ville du aldri akseptert påstanden om at den oppstod fra intet. Du ville prøvd å rasjonalisere situasjonen og kanskje tenke at det var et sirkus i nærheten hvor den kunne ha rømmet fra. Du ville aldri akseptert påstanden om at den kom til eksistens fra intet fordi vår erfaring og historie forteller oss at dette ikke er mulig. Dersom du hadde funnet en sofistikert gjenstand du aldri har sett før eller vet hvor kommer fra, ville du rasjonelt sett ha antatt at den var laget av noen og ikke at den var et produkt av intet. Selv om du ikke visste hvem som produserte denne gjenstanden, ville gjenstandens eksistens, for deg være et bevis på eksistensen av gjenstandens skaper.

Noen kan hevde at i kvantevakuum kan noe oppstå fra det som noen fysikere betegner som «intet». Det er viktig å nevne at den virkelige forståelsen «intet» ikke bør blandes med det «intet» som noen fysikere snakker om relatert til kvantefysikken. Å blande disse er misvisende fordi kvante er «noe». I kvanteteorien er vakuum et felt av energi som gjennomstrømmer hele universet. John Polkinghorne, en filosof av vitenskap, forklarer at kvantevakuumet «... er ikke ‘ingenting’, det er en strukturert og svært aktiv enhet.»³ Så noe kan ikke oppstå fra absolutt intet. Om du trenger en mer omfattende forklaring på dette med kvantevakuum, les «Motbeviser spontane hendelser i kvantevakuum Guds eksistens?»

Kan universet ha skapt seg selv?

Det andre alternativet som sier at «Universet skapte seg selv» kan ikke være korrekt fordi det å skape seg selv vil innebære å være i eksistens og ikke-eksistens samtidig. Det er en selvmotsigelse og en umulighet å både eksistere og ikke eksitere samtidig. For å gjøre det enkelt kan det sammenlignes med å føde seg selv. Enhver person som bruker en viss grad av fornuft vil være enig i at et menneske som ikke eksister hverken kan føde seg selv eller noen andre. Ideen om å føde seg selv er bare en ide som ikke har rot i virkeligheten. På samme måte er ideen om at universet skapte seg selv, kun ord som ikke har rot i virkeligheten.

Noe eller noen forårsaket universets eksistens

Det tredje alternativet som sier at «Noe eller noen forårsaket universets eksistens» kan ikke motbevises. Kun det faktum at det ikke kan motbevises er nok for den fornuftige person til å konkludere at ut i fra den informasjonen vi i dag har tilgjengelig, må dette være riktig eller i det minste mest sannsynligvis riktig, fordi vi vet at universet eksisterer og at det en gang kom til eksistens. Som nevnt tidligere, når vi kun har tre alternative svar og to av dem er bevist feil, og det tredje fortsatt står som et reelt alternativ, må det tredje være korrekt fordi det er det eneste alternativet igjen som forklarer universets opphav.

Universet er finjustert

Det er mange flere bevis for at universets opphav best forklares med en skaper. Koranen sier (oversettelse av betydningen): «Og det er Han som spredte ut jorden og plasserte i den faste fjell og elver, og fra alle frukter lagde Han to i par. Han får natten til å dekke over dagen. Sannelig, i dette er tegn for folk som tenker etter.»⁴ Bare ved å reflektere over naturens skjønnhet, de forskjellige fantastiske dyrearter og hvor utrolig menneskets funksjoner er, bør man ha vansker med å tro at alt dette kan ha kommet til av seg selv. Forskere har i tillegg oppdaget at eksistensen av intelligent liv avhenger av en kompleks og delikat balanse av initialbetingelser som må være finjustert i en grad som er bokstavelig talt ubegripelig og uberegnelige. Når vi reflekterer over verdens natur, ser vi orden overalt, fra vannets syklus, til jordas bevegelse rundt solen. Nesten alt ved den grunnleggende strukturen av universet – f.eks. de grunnleggende lover og parametere for fysikk og den opprinnelige fordelingen av materie og energi – er balansert på en knivsegg for at liv skal kunne oppstå. Den eminente Princeton-fysikeren Freeman Dyson bemerker: «Det er mange [...] heldige ulykker i fysikk. Uten slike ulykker kunne ikke vann eksistere som væske, kjeder av karbonatomer kunne ikke dannet komplekse organiske molekyler, og hydrogenatomer kunne ikke dannet brytbare broer mellom molekyler.»⁵ Kort sagt, livet slik vi kjenner det ville ikke vært mulig.

Forskere kaller denne ekstraordinære balanseringen av fysikkens parametere og initialbetingelsene av universet; «finjusteringen av kosmos». Teoretisk fysiker og populærvitenskapelig forfatter, Paul Davies - hvis tidlige verk ikke var særlig sympatisk til teisme - hevder i forbindelse med den grunnleggende strukturen av universet at «inntrykk av design er overveldende».⁶

Tilsvarende, i respons til den livstillatende finjusteringen av kjerneresonansene som er ansvarlig for oksygen- og karbonsyntesen i stjerner, erklærer den berømte astrofysikeren Sir Fred Hoyle at: «Jeg tror ikke at noen forskere som undersøkte beviset ville feilet i å trekke den slutningen at kjernefysikkens lover, har bevisst blitt designet når det gjelder konsekvensene de produserer inne i stjerner. Hvis det er slik, så har mine tilsynelatende tilfeldige innfall blitt en del av en klokt uttenkt plan. Hvis ikke så er vi tilbake igjen til en kolossal sekvens av ulykker.»⁷

Fysikeren Stephen Hawking kommenterte følgende om universets orden: «det overveldende inntrykket er orden, desto mer vi finner ut om universet, desto mer ser vi at det er styrt av rasjonelle lover.»⁸ Denne observasjonen deles av det store flertallet av vitenskapsmenn.

Eksempler på universets finjustering

Det finnes mange eksempler på at universet er finjustert på en slik måte at hvis det hadde vært annerledes på mikronivå ville liv på jorden vært umulig. Her følger noen få eksempler:

1. Hvis den initiale eksplosjonen av Big Bang hadde vært annerledes i styrke med så lite som én del i 10⁶⁰, ville universet ha enten raskt kollapset tilbake på seg selv, eller ekspandert altfor raskt til at stjerner kunne dannes. I begge tilfeller ville liv være umulig.⁹ Som John Jefferson Davis påpeker; en nøyaktighet på én del i 10⁶⁰ kan sammenlignes med å avfyre en kule mot et blink på én tomme som ligger på den andre siden av det observerbare universet, tjue milliarder lysår unna, og treffe målet.¹⁰

2. Den kjente astrofysikeren Stephen Hawking sier: «Hvis ekspansjonsraten ett sekund etter Big Bang hadde vært kun en hundre-tusen-million-million-del langsommere, ville universet ha re-kollapset før det noensinne nådde sin nåværende størrelse.»¹¹

3. Beregninger indikerer at hvis den sterke kjernekraften, kraften som binder protoner og nøytroner sammen i et atom, hadde vært sterkere eller svakere med så lite som 5%, ville liv være umulig.¹²

4. Hvis nøytronet ikke var omtrent 1,001 ganger massen av protonet, ville alle protoner ha desintegrert til nøytroner eller alle nøytroner ville ha desintegrert til protoner og således ville ikke liv være mulig.¹³

5. Hvis den elektromagnetiske kraften var litt sterkere eller svakere, ville liv være umulig, pga. en rekke forskjellige årsaker.¹⁴

6. Fysikeren P. C. W. Davies har beregnet at en endring i styrken av tyngdekraften eller den svake kjernekraften med bare én del i 10¹⁰⁰ ville ha forhindret et livstillatende universet. Den kosmologiske konstanten som driver inflasjonen av universet, og som er ansvarlig for den nylig oppdagede akselerasjonen av universets ekspansjon, er uforklarlig finjustert til rundt én del i 10¹²⁰. Den matematiske fysikeren og professor ved Universitetet i Oxford, Roger Penrose, har beregnet at oddsen for at Big Bangs lave entropitilstand eksisterer ved en tilfeldighet, er i størrelsesorden én av 10^10(123). Penrose kommenterer: «Jeg kan ikke engang huske å ha sett noe som helst annet i fysikk hvor dets nøyaktighet er kjent for å nærme seg, selv ikke på langt nær, et tall som én av 10^10(123).»¹⁵ Og det er ikke bare hver eneste konstant eller kvantitet som må være utsøkt finjustert; deres ratioer til hverandre må også være finjustert. Så usannsynlighet er multiplisert med usannsynlighet, og igjen multiplisert med usannsynlighet, til våre sinn er fylt med uforståelige tall.

Kan finjusteringen ha skjedd av seg selv?

Siden universet er finjustert på en slik utrolig måte er det naturlig å stille spørsmål ved hvordan denne finjusteringen kan ha forekommet. Robin Collins med doktorgrad i fysikk fra Universitetet i Texas ved Austin, og doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Notre Dame, sier: «Man kan tenke på hver forekomst av finjustering som en radiotuner: med mindre alle innstillingene er satt nøyaktig korrekt, ville liv være umulig. Man kan også tenke på initialbetingelsene av universet og de grunnleggende parameterne av fysikk, som en dartskive som fyller hele galaksen, og vilkårene som er nødvendige for liv å eksistere, som et lite 30cm bredt blink: med mindre pilen traff blinket, ville liv være umulig. Det faktum at innstillingene er perfekt satt, eller at pilen har truffet blinket, tyder sterkt på at noen justerte innstillingene eller siktet pilen. For det virker enormt usannsynlig at et slikt sammentreff kunne ha forekommet ved en tilfeldighet.»¹⁶

Abraham Cressy Morrison, en amerikansk kjemiker og tidligere president av New York Academy of Sciences, skrev: «Anta at du legger ti mynter i lomma, markert med et tall fra én til ti, og rister godt. Prøv nå å ta de ut i en rekkefølge fra én til ti, ved å legge mynten tilbake hver gang, og riste alle på nytt. Matematisk sett vet vi at sjansen for å trekke nummer én først er én av ti; for å trekke én og to etter hverandre, er én av 100; for å trekke én, to og tre etter hverandre er én av 1000, og så videre. Sjansen for å trekke alle, fra nummer én til nummer ti i rekkefølge, ville nådd det utrolige tallet én av ti milliarder. Med samme resonnement er så mange ordnede forhold nødvendige for livet på jorda, at de umulig kunne ha eksistert i korrekt sammenheng ved en tilfeldighet.»¹⁷ Gud sier i Koranen (oversettelse av betydningen): «Vi vil vise dem Våre tegn i universet og i dem selv, helt til det blir klart for dem at dette er sannheten ...»¹⁸

Å løse en Rubiks kube

Å løse en Rubiks kube blir sett på som en vanskelig oppgave. Tenk deg at en blind mann prøver å sortere de fargede sidene av en Rubiks kube. Han vil ikke være i stand til å vite om vridningene han gjør, bringer han nærmere eller lengre fra målet. Hvor sannsynlig er det at han alene løser kuben ved en tilfeldighet? Det er så å si umulig. Får han derimot hjelp underveis, som et «ja» eller et «nei» for hver vridning, vil sjansen for at han klarer det øke dramatisk. Sir Fred Hoyle bruker denne kjente analogien for å vise hvor usannsynlig det er at orden kan komme som følge av ren tilfeldighet. Hoyle mener at sofistikert orden ikke kan oppstå fra en utilsiktet tilfeldighet, uten innblanding av en slags påvirkning eller høyere intelligens.

Universet har den mest kompliserte og sofistikerte form for orden, og det er derfor høyst usannsynlig at det ble til ved en tilfeldighet. Sjansen for at livets opprinnelse ble til ved en tilfeldighet, er betydelig mindre enn at en blind mann skulle klare å løse Rubiks kube. Vi vet at universet er et organisert system som styres av naturens lover og innviklede balanser. Hvis man tenker at det er tilfeldig arrangert, er det som Hoyle sa at det er som å si at solsystemet er fullt av blinde menn som løser Rubiks kube samtidig. Derfor er det rimelig å anta at det er en høyere intelligens eller organisator som skapte universet.

Mobiltelefonen din

Ta mobiltelefonen din som eksempel. Den er laget av glass, plastikk og metall. Glass kommer fra sand, plastikk kommer fra olje og metall er utvunnet fra bakken. Tenk deg at du gikk i ørkenen (hvor det er mye olje, sand og metaller i bakken), og du fant en mobiltelefon liggende der. Ville du trodd at den ble til av seg selv? – At solen skinte, vinden blåste, lyn slo ned, oljen boblet til overflaten og blandet seg med sanden og metallet, og i løpet av millioner av år utviklet mobilen seg til ved en tilfeldighet? Ingen ville trodd på en slik forklaring. En mobiltelefon er en finjustert gjenstand som er satt sammen på en organisert måte, så det vil være fornuftig å tro at den har en organisator. På samme måte, når vi ser universets finjusterte orden, er det fornuftig å si at universet har en organisator. Å insistere på at universet er kommet til ved en tilfeldighet er vanskeligere å tro enn at mobiltelefonen din har kommet til eksistens i en ørken ved en tilfeldighet. Man kan fortsette å insistere på at det er en ørliten mulighet for at universet kan ha kommet til eksistens ved en tilfeldighet, på samme måte som man kan insistere på at mobiltelefonen også er et resultat av tilfeldighet, men ingen fornuftig person vil tro på noe slikt absurd. Den beste og mest fornuftige forklaringen på hvordan denne utrolige finjusteringen av universet har forekommet, er Guds eksistens.

Menneskets natur

Ifølge et treårig internasjonalt forskningsprosjekt ledet av to akademikere ved Universitetet i Oxford, har mennesker naturlige tendenser til å tro på Gud og et liv etter døden. Dette prosjektet som kostet 1,9 millioner pund involverte 57 forskere som utførte over 40 separate studier i 20 land som representerer en rekke ulike kulturer, inkludert tradisjonelt religiøse og ateistiske samfunn. Prosjektet ble kalt The Cognition, Religion and Theology Project, og ble ledet av Dr. Justin Barrett, fra Centre for Anthropology and Mind ved Universitetet i Oxford. Prosjektet var basert på forskning fra en rekke fagområder, inkludert antropologi, psykologi, filosofi og teologi.¹⁹

Faktaene som er blitt funnet ved dette omfattende forskningsprosjektet er oppsiktsvekkende, og viser at barn har en medfødt gudstro. Dr. Justin Barret sier: «De siste ti årene har en overvekt av vitenskapelige bevis vist at mye mer ser ut til å være innebygd i barnesinnets naturlige utvikling, enn vi en gang trodde. Inkludert et anlegg for å se den naturlige verden som formet og meningsfull, og at et slags intelligent vesen står bak denne meningen...»²⁰ Han legger til: «Hvis vi brakte en håndfull (barn) på en øy og de oppdro seg selv [...] så ville de tro på Gud.»²¹ Hans svar på hvorfor noen skulle tro på Gud er at våre sinn er utformet til å gjøre det. Det er unaturlig for mennesket å ikke tro på Gud. Dr. Olivera Petrovich er utviklingspsykolog og ekspert på religionspsykologi ved Universitetet i Oxford. Hun sier at troen på Gud utvikles naturlig, og at ateismen definitivt er et ervervet standpunkt.²² Professor Roger Trigg fra Universitet i Oxford – som var med på å lede forskningen sammen med Dr. Justin Barret – sa: «Vi har samlet en mengde bevis som tilsier at religion er et felles faktum av menneskelig natur på tvers av ulike samfunn.»²³

Så fra hvor kommer den naturlige troen på Gud? Da denne troen er medfødt, kan vi ikke si at den er lært av samfunnet. Folk flest har til alle tider trodd på Gud, og forskning bekrefter at det ser ut til å være noe innebygd i menneskesinnet som gjør at man tror. Den beste forklaringen på denne troen er at Gud har plassert den i menneskeheten. Å anerkjenne Gud er ikke bare fornuftig, det er en del av menneskets natur. Islams siste Profet – Muhammed (fred være med ham) – fortalte oss over 1400 år før resultatene fra denne forskningen ble funnet: «Sannelig, min Herre befalte meg at jeg skal lære dere det som dere ikke vet og som Han har lært meg i dag: ‘[…] Jeg skapte alle Mine tjenere med en naturlig tro på Gud ...’»²⁴

Konklusjon

Du har lest flere uavhengige grunner til hvorfor det er meningsfullt å tro på Gud. Vi kan konkludere med at den mest rasjonelle forklaring på vår og universets eksistens er at det finnes en skaper som har skapt oss. Dette er noe som enhver fornuftig person vil kunne komme frem til. Det som ofte hindrer folk i å anerkjenne Skaperen er ikke det at de synes det er irrasjonelt, men heller det at folk forkynner irrasjonelle konsepter om Gud som strider med sunn fornuft. Det neste vi må gjøre er forstå hva som menes med «Gud» eller «Skaperen» og hva slags natur Skaperen av universet virkelig har."

Kilde: http://finnislam.no/finnes-gud/finnes-det-en-gud