Dyp og objektiv debatt som får frem begge sidene på en nyansert måte. Begge sidene har etter min mening en "masete" argumenteringsmåte, men anbefaler likevel å sette av drøye to timer til denne debatten dersom du virkelig er er nysgjerrig og spørrende til de store spørsmålene - noe som etter min mening vi alle mennesker burde være en eller annen gang i livet. Syntes denne debatten er ett lysende eksemplar på at uansett hvor mye man argumeterer (troende vs. ikke-troende), så blir det ikke enighet. Begge "verdens- og menneskesynene" blir grundig argumentert for på tross for en litt "rotete" fremstilling . Det er opp til deg å avgjøre hvilket syn som virker mest tiltalende.
onsdag 12. juni 2013
onsdag 5. juni 2013
lørdag 1. juni 2013
Livet etter fødselen
- Si meg, tror du egentlig på et liv etter fødselen?
- Ja, selfølgelig gjør jeg det! Her inni vokser vi og blir sterke for det vi skal møte senere, der ute, svarer den andre.
- Jeg tror ikke på alt det der, det er bare dumheter, sier den første. Det kan ikke finnes noe liv etter fødselen - for hvordan i alle dager skulle det kunne være?
- Ja, helt nøyaktig vet ikke jeg heller. Men det er sikkert mye lysere enn her. Kanskje kommer vi til å vandre omkring på våre ben og til og med spise med vår munn?
- Noe så dumt har jeg aldri hørt! Spise med munnen, for en idiotisk idé. Vi har jo navlestrengen som gir oss mat. Og hvordan tror du vi at du skal kunne gå omkring? Navlestrengen er aldeles kort til det!!
- Jo, men jeg tror likevel det skal være mulig på en eller annen måte. Alt kommer bare til å bli litt annerledes enn her inne.
- Det er bare sludder. Det har aldri kommet noen tilbake ifra livet etter fødselen. Med fødselen er livet slutt. Så enkelt er det! Punktum finale.
- Jeg er enig i at ingen vet hvordan livet etter fødselen kommer til å være. Men det jeg vet, er at vi da vil kunne se vår mor, og at hun kommer til å ta vare på oss!
- Mor? Du tror da ikke på en mor? Hvor i alle dager skulle hun være??
- Her! Overalt! Omkring oss! Vi er til og lever gjennom henne. Uten henne skulle vi ikke engang eksistere!
- Det er bare prat! Jeg har aldri merket noe til noen mor, altså finnes hun ikke!
- Jo da, noen ganger når vi er helt stille, kan du høre henne synge og snakke. Bare kjenn på hvordan hun har omsorg for den verden vi lever i...
Per Fugelli, "Døden, skal vi danse"
Syntes denne dialogen illustrerer mye. Islamsk sett så er vi alle forstsatt "embryoer" som forbereder oss til det neste (ordentlige) liv. Jorda blir da en slags gigantisk "livmor" som vi skal bruke for reflektering og selvutvikling. Man kan også sammenlikne oss mennesker med frø som kommer ned til jorda. Her blir næringen vi tar til oss avgjørende for hvordan vi vokser og til slutt ender opp som planter - vi kommer ut av jorda og inn i ett nytt stadie. Hvilke typer næringsstoffer og hvordan vi har utviklet oss blir da avgjørende for hvilket miljø vi vil passe inn i. Ikke alle "planter" kan tåle alle typer miljø (naturligvis) på tross for at ulike miljø kan være ganske så kontrastfulle. Men til stor forskjell ifra planter, så har mennesket (faktisk) et valg i å bestemme og styre hvilke "næringsstoffer" det vil ta for seg og hvilken vei det vil følge.
La oss bruke flere metaforer i forklaringen på den islamske måten å forstå menneskelivet og dets mening. Islamsk sett så skal vi skal bruke dunya (denne verden), og ikke drukne i den, slik som dessverre de fleste av oss gjør. Se for deg en bru. Ville ikke du syntes det var mer fornuftig å bruke bruen til det den nettopp er til - å komme over til den andre siden, og ikke stoppe opp i fasinasjon av bruen? Verden har mye vakkert og glittrende og vi blir fort så imponert og fasinert at vi glemmer hvorfor vi egentlig er her, hva som er meningen og hva som er målet. Man skal sette pris på og være glad i flere ting som dunya innebærer, men dersom kjærligheten blir for stor, kan vi fort miste fokus og oppmerksomhet til vårt virkelige mål.
Ifølge islam skal vi skal alle fødes på ny, i en annen form, i en helt annen eksistens som vår bevissthet og sanser ikke kan fatte i dette livet. Man kan på noen måter sammenlikne det med Platons "hulelignelse" med tanke på hvor lett det er å avvise noe som en ikke kan forstå eller har opplevd. Det ene barnet i dialogen kan man si illustrerer den stae og snevre ateisten, og den andre den undrende og troende. Muslimer tror også på at det er tydelige tegn til Guds eksistens hvis man bare går inni en selv, observerer naturen og reflekterer. Men til syvende og sist ender alt opp i tro og jihad al nafs - striden inni ens eget selv og mot ens begjær. Vi tror at mennesker skiller seg markant ut ifra dyrene med tanke på den frie viljen. Dyr blir ikke dømt for noe i motsetning til menneskene som vi mener er langt mer intelektuelle, har ett større indre sjelig liv og følgelig ett større ansvar for dets egne handlinger. Koranen oppfordrer menneskene til å undre. Islamsk sett så er Gud (på lik linje som moren er for tvillingene) overalt. Men Gud er overalt uten å være alt. Man kan sammelikne med lyset som går gjennom ett glass uten å være selve glasset.
Ateisten legger all sin tro til vitenskapen. Ut ifra islamsk perspektiv så er den vitenskapelige metode et fantastisk og viktig objektivt verktøy til å forske på skaperverket og utvikle nye medisinske og teknologiske metoder og teorier som er til fordel for menneskeheten. Men å alene tro at vitenskapen (som er bygget på våre fem sanser) har svarene eller kan finne svarene på alle fenomener som eksisterer i vårt univers, er ikke en del av islam.
- Ja, selfølgelig gjør jeg det! Her inni vokser vi og blir sterke for det vi skal møte senere, der ute, svarer den andre.
- Jeg tror ikke på alt det der, det er bare dumheter, sier den første. Det kan ikke finnes noe liv etter fødselen - for hvordan i alle dager skulle det kunne være?
- Ja, helt nøyaktig vet ikke jeg heller. Men det er sikkert mye lysere enn her. Kanskje kommer vi til å vandre omkring på våre ben og til og med spise med vår munn?
- Noe så dumt har jeg aldri hørt! Spise med munnen, for en idiotisk idé. Vi har jo navlestrengen som gir oss mat. Og hvordan tror du vi at du skal kunne gå omkring? Navlestrengen er aldeles kort til det!!
- Jo, men jeg tror likevel det skal være mulig på en eller annen måte. Alt kommer bare til å bli litt annerledes enn her inne.
- Det er bare sludder. Det har aldri kommet noen tilbake ifra livet etter fødselen. Med fødselen er livet slutt. Så enkelt er det! Punktum finale.
- Jeg er enig i at ingen vet hvordan livet etter fødselen kommer til å være. Men det jeg vet, er at vi da vil kunne se vår mor, og at hun kommer til å ta vare på oss!
- Mor? Du tror da ikke på en mor? Hvor i alle dager skulle hun være??
- Her! Overalt! Omkring oss! Vi er til og lever gjennom henne. Uten henne skulle vi ikke engang eksistere!
- Det er bare prat! Jeg har aldri merket noe til noen mor, altså finnes hun ikke!
- Jo da, noen ganger når vi er helt stille, kan du høre henne synge og snakke. Bare kjenn på hvordan hun har omsorg for den verden vi lever i...
Per Fugelli, "Døden, skal vi danse"
La oss bruke flere metaforer i forklaringen på den islamske måten å forstå menneskelivet og dets mening. Islamsk sett så skal vi skal bruke dunya (denne verden), og ikke drukne i den, slik som dessverre de fleste av oss gjør. Se for deg en bru. Ville ikke du syntes det var mer fornuftig å bruke bruen til det den nettopp er til - å komme over til den andre siden, og ikke stoppe opp i fasinasjon av bruen? Verden har mye vakkert og glittrende og vi blir fort så imponert og fasinert at vi glemmer hvorfor vi egentlig er her, hva som er meningen og hva som er målet. Man skal sette pris på og være glad i flere ting som dunya innebærer, men dersom kjærligheten blir for stor, kan vi fort miste fokus og oppmerksomhet til vårt virkelige mål.
Ifølge islam skal vi skal alle fødes på ny, i en annen form, i en helt annen eksistens som vår bevissthet og sanser ikke kan fatte i dette livet. Man kan på noen måter sammenlikne det med Platons "hulelignelse" med tanke på hvor lett det er å avvise noe som en ikke kan forstå eller har opplevd. Det ene barnet i dialogen kan man si illustrerer den stae og snevre ateisten, og den andre den undrende og troende. Muslimer tror også på at det er tydelige tegn til Guds eksistens hvis man bare går inni en selv, observerer naturen og reflekterer. Men til syvende og sist ender alt opp i tro og jihad al nafs - striden inni ens eget selv og mot ens begjær. Vi tror at mennesker skiller seg markant ut ifra dyrene med tanke på den frie viljen. Dyr blir ikke dømt for noe i motsetning til menneskene som vi mener er langt mer intelektuelle, har ett større indre sjelig liv og følgelig ett større ansvar for dets egne handlinger. Koranen oppfordrer menneskene til å undre. Islamsk sett så er Gud (på lik linje som moren er for tvillingene) overalt. Men Gud er overalt uten å være alt. Man kan sammelikne med lyset som går gjennom ett glass uten å være selve glasset.
Ateisten legger all sin tro til vitenskapen. Ut ifra islamsk perspektiv så er den vitenskapelige metode et fantastisk og viktig objektivt verktøy til å forske på skaperverket og utvikle nye medisinske og teknologiske metoder og teorier som er til fordel for menneskeheten. Men å alene tro at vitenskapen (som er bygget på våre fem sanser) har svarene eller kan finne svarene på alle fenomener som eksisterer i vårt univers, er ikke en del av islam.
Abonner på:
Innlegg (Atom)