Islams teologi er grunnleggende demokratisk og humanistisk

Godt skrevet av Farhan Shah i aftenposten:

"Å basere islamforståelsen på militante og konservative gruppers ideologiske syn er historieløst.

I en lang periode har islam på norsk jord blitt kritisert fra både kristne og sekulær-humanistiske hold.

Den nye versjonen for kristen polemikk mot islam – med klare historiske røtter og høyrepopulistisk undertone – fremstiller islam som blant annet en «essensiell» terrormilitaristisk ideologi, og skildrer profeten Muhammad som en Antikrist og en tydelig representasjon av en krigsfyrste som forkynner en bloddryppende volds- og krigsteologi - utstyrt med anlegg for pedofili.

Pepret med kritikk

Sekulære humanister retter den samme kritikken mot islam, som i en tidligere fase ble rettet mot kristendommen av opplysningstidens markante skikkelser og nyere ateistiske kritikere som Fredric Nietzsche, Ludwig Andreas Feuerbach, Karl Marx, Sigmund Freud, Arnulf Øverland og Bertrand Russell.

Disse kritiserte kristendommens natur som de forfektet inneholdt sterke elementer av overtro og overnaturlige elementer, samt en undertrykkende og voldsfremmende teologi.

I nyere tid har islam blitt pepret med kritikk fra sekulære, humanetiske hold, som gjennom en essensialistisk tanke forfekter at islamske lover fundamentalt sett er kvinneunderkuende, voldsfremmende, autoritære og anti-humanistiske. En slik kritikk er tett forbundet med en teologisk lære om (klassisk) sharia, den islamske lovkodeksen og hadith-litteratur.

Intellektuell dovenskap

Det er absolutt viktig at oppriktige og kunnskapsrike muslimske stemmer kritiserer en essensialistisk, reduksjonistisk og unyansert islamfremstilling. En slik fremstilling må kritiseres fordi slike islamtolkninger, fra et vestlig sekulært perspektiv, baserer tenkningen på selektive, isolerende og ikke-konstekstuelle fortolkninger av Koranen og anser disse som de eneste autentiske fortolkninger.

Denne tanken neglisjerer et bredt spekter av muslimske intellektuelle skikkelser, både fra fortiden og den nyere tid som har tolket Koranen og de islamske tekstene på annerledes vis.

Å basere islamforståelsen på militante og konservative gruppers ideologiske syn, innebærer fravær av en historisk-kritisk og kontekstuell tilnærming.

Når det er sagt, må det understrekes at det er muslimenes forpliktelse å foreta en historisk-kritisk studie av de overleverte tradisjoner. Tradisjoner som er i konflikt både med Koranen og den moderne menneskerettighetstenkningen. Å beskylde Vesten for muslimsk kollektiv dekadanse er rett og slett intellektuell dovenskap.

Saudiarabisk nattsvart ideologi

Det råder ingen tvil om at Vesten – især USA – har spilt sin rolle gjennom destruktiv geopolitikk og bidratt til finansiere den saudiarabiske militaristiske nattsvarte ideologi, som er ansvarlig for spredningen av militante og radikale ideologier i islams navn. Men – dette er kun en del av årsaken til den muslimske verdens patologiske og skrøpelige tilstand.

Som nevnt tidligere, er vestlig sekulær-humanistisk kritikk rettet mot islam relatert til to sentrale elementer: ideen om sharia og hadith-litteratur. 

Gjennom en helhetlig og kontekstuell lesing av Koranen, registrerer vi at bokens primære funksjon var å løsrive araberne fra ulike former for undertrykkelsesmekanismer til fordel for et rettferdig, demokratisk og humanistisk samfunn.

Det teologiske grunnlaget til islam hviler på (etisk) monoteisme, som er direkte relatert til opprettholdelse av rettferdighet og likeverd. Derav termen etisk monoteisme. Koranen beordrer muslimer til å ikke blande deres tro, basert på humanisme, opprettholdelse av menneskerettigheter og moralsk sensitivitet med urettferdighet og despotisme.

Med andre ord, den islamske teologien er fundamentalt demokratisk, humanistisk og menneskerettighetsorientert. Fra år 610 til 661 e.Kr, som regnes som den første islamske perioden, var det dette menneskerettighetsorienterte idealet som dominerte muslimske samfunn.

Shariah er ikke guddommelig

Det hersker en utbredt misforståelse blant muslimer og ikke-muslimer knyttet til ideen om shariah, tolket som den guddommelige lovkodeks. Begrepet shariah er avledet fra det klassisk arabiske ordet Shar`a, som betyr en naturlig strøm av vann.

Shariah er en allegori som står for «veien som fører til rennende elv». Med andre ord, shariah symboliserer utviklingsdyktige levesett. Shariah er ikke guddommelig. Tvert om er shariah menneskelige konstruksjoner og fortolkninger for å forstå Guds vilje (Koranen) i spesifikke historiske kontekster.

Ekspanderingen av det islamske imperiet til ukjente geografiske områder skapte nye utfordringer og behov, dermed utviklet det seg detaljerte juridiske lovgivninger for så å regulere nye sosiopolitiske forhold. Shariah er intet mer enn lovgivning (fiqh, rettsvitenskap) og personlige formeninger til klassiske muslimske jurister, farget av datidens klima.

Et eksempel er den fryktinngytende apostasitanken som knyttes til Koranen. Denne doktrinen har sitt egentlige utspring fra den rettslige tanken fra klassisk islamsk periode, som er et tydelig brudd med Koranens prinsipp om religionsfrihet. Religionsfrihet innebærer også frihet til forfall fra islam, uten noen former for psykologisk eller somatisk lidelse.

En av hovedårsakene til den uheldige utviklingen av sharia som anti-humanistisk er grunnet historiske politiske faktorer. Gjennom en assimileringsprosess av ikke-islamske elementer og egne politiske interesser, ble det islamsk-demokratiske politiske styret fra år 661 til 1200 omgjort til et kongedynasti.

Majoriteten av datidens monarker, teologer og jurister var dypt påvirket av det romerske og persiske riket og disse rikenes hierarkiske karakter, især det persiske, som var innlemmet i det muslimske imperiet.

Fra demokratisk til autoritært

Det var gjennom den klassiske islamske perioden (800-1200 tallet) at islam som en demokratisk, religiøs pluralistisk og humanistisk størrelse, ble forvandlet til et monarkisk og totalitært styre.

For å opprettholde det monarkiske herredømme og hierarkiske klasseskillet, produseres det blant annet lovgivning med hensikt å ivareta monarkenes maktinteresser.

Den eldste biografien om profeten Muhammad produseres av Ibn Ishaq (704-767), arabisk historiker. Denne biografien (norsk oversettelse: Profetens liv og levnet), påvirket av den imperialistiske konteksten, betegner og skildrer Muhammad som blant annet en krigsherre for destruktive og blodige krigføringer – blottet for sosialetiske, politisk-etiske og humanetiske verdier – gjennom å betone en form for voldelig krigsteologi.

Imperialistiske korantolkninger blir også produsert, i favør av monarkene og deres despotiske maktinteresser og motivasjoner.

I strid med Koranens grunnprinsipper

Hadith-litteraturen – basert på muntlige overleverte beretninger – blir av den muslimske majoriteten akseptert instinktivt som en av de autoritative og definerende tekstene hva gjelder koranfortolkning, eller som et utgangspunkt for en kontekstuell fortolkning.

Hadith-samlingene (tradisjonelle beretninger om Profeten Muhammad og hans følgere) ble først nedskrevet mellom 800-900 tallet (cirka to hundre år etter Muhammads død).

De mest eldste, plausible og anvendte hadith-samlinger innenfor sunnisekten er Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim. Begrepet sahih betyr (godkjent). En godkjent (sahih) hadith er en beretning eller fortelling som er i harmoni med den fundamentale islamske læren i kraft av ortodoks tenkning.

En grundig kritisk analyse av hadith-materialet som faller inn i under kategorien «troverdig», svekker hadith-samlingenes posisjon som et hovedkriterium for koranfortolkning.

Hadith-litteraturen gir uttrykk for sterke overnaturlige, mytologiske, de-humaniserende, irrasjonelle og umoralske elementer det store flertall muslimer, som i sitt innerste vesen er humane og forstandige, vil forkaste og anse i strid med Koranens grunnprinsipper.

Det er som oftest disse anti-Koranske hadith-beretningene som blir brukt av islamfiendtlige krefter for å sverte profeten Muhammads karakter og Koranens natur.

Nytter lite med fordømmelse

Problemet ligger fundamentalt sett i den overleverte islamske kulturarven. Det nytter lite å fordømme degraderende skildringer av Muhammad og en voldsdiktatorideologi som en refleks av Koranen, så lenge det ikke oppfordres til reformasjon av tradisjoner og størknede koranfortolkninger.

Å anse menneskelige fortolkninger og beretninger – alltid et produkt av historiske omstendigheter og tenkemåter – som eviggyldige sannhetsåpenbaringer ekskluderer Koranens dynamiske natur og det sentrale prinsippet om kreativ nytolkning (ijtihad) og fornyelse (tajdid), i takt med den foranderlige sosiopolitiske virkeligheten.

Muslimske teologer og intellektuelle på norsk jord må bryte med imitasjontradisjonens lenker (taqlid), som har stagnert den frie intelligens samt den indre teologiske tenkningen i flere århundrer.

Det er høyst nødvendig å befri intelligensen vår fra lenkebinding og rigide tankemodeller skapt av beretninger ytret av fortidens personligheter i despotiske regimer. Om blind imitasjon hadde vært den sannferdige veien, så hadde profeten Muhammad fulgt fotsporene til sine forfedre.

Men enhver muslim vet at det ikke var tilfellet. Tvert om kjempet han mot deres dominerende arkaiske tradisjoner og kulturelle praksiser, til fordel for en humanisert, pluralistisk og egalitær samfunnsmodell.

En mørk blindvei

En kritikkløs aksept av de etablerte lovskolene og autoritetenes doktriner – som avspeiler de sosiale, politiske og økonomiske utfordringene og forholdene i de tidlige kongedynastiene – er uten tvil en mørk blindvei.

Revurdering og reform av den religiøse tenkningen og ulike praksiser i islam må gi svar på aktuelle utfordringer av sosiologisk, økonomisk, politisk og etisk art. Dette kan bare realiseres gjennom muslimenes befrielse fra dogmatiske, autoritære og konvensjonelle fortolkninger, samt gjennom å ta utgangspunkt i de åpenbarte menneskerettighetsprinsippene i Koranen.

Samtlige tradisjoner som hadith og fiqh må tolkes ut fra Koranens hovedprinsipper, for så å skille mellom det permanente (transhistoriske prinsipper) og det foranderlige (menneskelige tolkninger av åpenbaringen i spesifikke kontekster).

Dette omfattende, men essensielle reformasjonsprosjektet er en tvingende nødvendighet – på norsk jord."

Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Islamsk-teologi-er-grunnleggende-demokratisk-og-humanistisk--Farhan-Shah-8270511.html