Konvertitthistorie

Deler en konvertitthistorie jeg fikk tilsendt på mail og som likner en del på min egen reise til troen:

"Før jeg leste Koranen var jeg veldig fordomsfull overfor Islam og bent frem fiendtlig innstilt overfor det jeg oppfattet som det muslimske kvinnesynet. Imidlertid hadde jeg som student noen trivelige muslimske naboer, som var veldig hjertevarme og ikke så strengt praktiserende i religionen. Det politiske klimaet og mediafokuset på muslimer på den tiden var veldig negativt. 

På et tidspunkt besluttet jeg meg rett og slett for å gå på biblioteket og låne Koranen. Jeg var slett ikke på utkikk etter noen religion, men siden jeg er opplært til å søke kunnskap selv, tenkte jeg at nå skulle jeg da sannelig ufarliggjøre denne oppdramatiserte hokus-pokusboken. Dessuten håpet jeg på å finne noen saftige argumenter jeg kunne bruke mot mine pakistanske medstudenter i diskusjon om muslimers kvinnesyn.

Det endte helt annerledes. Da jeg hadde lest de første tre versene i Koranen, satt jeg med tårer i øynene av sorg og sinne overfor alle dumme mennesker i verden som forvrir alt godt for å skape krig og splittelse. Det var jo så vakkert. Og så likt Bibelen. Og samtidig så mye mer enn Bibelen. Med et utrolig språk. Og et utrolig innhold. Et innhold av alle former, både historier, lignelser og helt konkrete, praktiske råd til hvordan man skal lykkes som menneske og få et godt liv. Hvordan man skal være mot andre og seg selv. Og hvordan man skal være mot Gud. På ingen måte som jeg hadde forestilt meg.

Med tiden leste jeg mer og mer. Jeg klarte ikke å la være. Jeg kjøpte min egen Koran. Jeg leste mer. Det var perioder med opphold i lesningen, men jeg klarte aldri å la være å vende tilbake til lesningen. Mer og mer gikk det opp for meg hvor viktig Koranen var blitt for meg. Den skapte gode ting inni meg og ble en veldig håndgripelig støtte for meg i hverdagen, hvor jeg i større grad ble i stand til å gjøre ting som jeg opplevde som positivt for meg selv. Dette på en måte som intet annet tidligere hadde kunnet. 

Tro er jo et spørsmål om personlig overbevisning. Siden Gud jo ikke står fysisk foran oss, blir det i siste ende opp til hver og en av oss å beslutte om vi  tror eller ikke tror når "bevisene" er fremlagt. Jeg var veldig tvilende. Hvordan kunne jeg være sikker på at Gud fandtes og at dette ikke bare var humbug fra ende til annen.

Uten å ha akseptert tanken om at det fandtes en gud, erkjente jeg imidlertid noe annet. Dersom det noensinne skulle finnes en bok på jorden som var et hellig skrift fra en eventuell gud, så var denne boken Koranen. Ikke Bibelen, ikke noen annen bok. Det var jeg helt overbevist om. Koranen var simpelthen og uten tvil det beste argumentet på jorden for at Gud finnes. Så var det opp til meg om jeg ville stole på boken eller ikke. 

Det ble en lang prosess. Hva hvis jeg tok feil. Hva med konsekvensene. Av samme årsak som deg, ville jeg egentlig ikke bli muslim. For ingen ville forstå.. Alle ville bli sinte og provoserte. De ville tro jeg var hjernevasket eller hadde mistet forstanden. Og jeg ville jo ikke gjøre noe galt. Jeg hatet konflikter og å være i søkelyset. 

Til sist klarte jeg ikke å kjempe mer. Jeg klarte ikke å la være. Jeg ville bli muslim. Jeg følte inne i hodet mitt at "alle" rev og slet i meg for at jeg skulle være som dem. Men det livet gjorde meg dårlig. Koranen var det beste som hadde skjedd meg og den hadde endret livet mitt. Jeg var fremdeles tvilende. Hvordan kan man være helt sikker når det gjelder tro. Men jeg besluttet meg for, at i takknemlighet til Koranen, til den mannen som het Muhammad som hadde gitt meg den boken, i takknemlighet til den guden som Koranen fortalte om og som jeg håpet fandtes, at jeg ville gjøre om livet mitt og bli muslim. Jeg hadde ingen garantier for at Gud fandtes. Men Koranen fandtes, og den effekt boken hadde på meg og mitt liv var virkelig. Sjansen for at det fandtes en Gud var større enn at det ikke gjorde det. Selv om det var skremmende at jeg ikke var hundre prosent sikker, bestemte jeg meg derfor for at jeg, i dyp takknemlighet og tillit, ville overgi meg og forsøke å leve som om det fandtes en Gud. Som om det fandtes én Gud, og Mohammad var Hans Profet.    

Det var den beste beslutningen jeg har tatt i mitt liv. 

Alhamdulillah - takket være Gud.

Det var i 2006. Det har vært noen vanskelige år siden. Med familie og andre. Men jeg er så glad for at jeg ikke hørte på alle andre. Det er virkelig det beste som har skjedd meg. Alhamdulillah."