Mange spør meg både hvorfor og hvordan jeg kom til islam. Det er et spørsmål som jeg anser å være svært natrulig å undres over. Det er mange grunner til at jeg valgte konverterte til islam. Kommer nå til å gå forenklet og overfladisk gjennom hvordan det hele startet. Viktig å påpeke at det i stor grad er det vi kaller en "indre reise" som videre vil bety at det vanskelig lar seg beskrives med ord og konkrete situasjoner. Viser også til tidligere innglegg: http://fjorderogmoskeer.blogspot.no/2013/01/introduksjon.html.
Som de fleste andre nordmenn er jeg blitt døpt og konfirmert innen protestantismen. Har vært det man kan kalle for "kristen" store deler av min barndom. Ut over ungdomsårene fikk jeg stadig mer interesse for religion og generelt de store spørsmålene. Jeg var aldri tilhenger av noen form for organisert religion, men jeg hadde en følelse eller en mening om at sjelen vår ikke bare dør og tilintegjøres etter døden og at det eksisterer noe utenfor den menneskelige fatteevnene. Men hva det var, det tenkte jeg lenge vi ikke fikk vite før døden inntraff - sakte eller brått. Ingen spesielle religioner var særlig tiltrekkende for meg. Var mer av den oppfatning at ingen alene er sanne og at alle har noe godt i seg. Det viktigste var å være "et godt menneske" og det blir for arrogant å si at man "har alle svarene". Dersom det skulle være én religion jeg hadde litt ekstra interesse for, måtte det muligens være buddhismen. Dette var nok nettopp fordi den baserer seg mer på en filosofi en enn religion. På tross for at jeg aldri direkte var noe spesielt religiøst, hadde jeg dyp respekt (og forsovet interesse) for de ulike religionene som eksisterte.
Mot slutten av videregående ble jeg kjent med en gutt med ikke-vestlig opprinnelse. Han virket totalt integerert, snakket flytende norsk, gikk i militæret og planla å studere videre. Han var både høflig ov vennlig. Har aldri hatt noe særlig kontakt med ikke etniske-norske mennesker, men kom heller ikke egentlig på at han ikke var fullt og helt "norsk" utenom utseende - som jeg også etterhvert ikke la merke til. Etter en stund jeg hadde kjent ham bare måtte jeg spørre ham om et spørsmål for å forsikre meg. Det lå over som en mørk sky og jeg håpet indelig av svaret skulle være et nei. Spørsmålet var.....
- Hører du til en spesiell religion?
- Ja, islam. Jeg er muslim.
Ordene dirret inni hodet mitt slik at det både kjentes og føltes ubehagelig. Muslim, å neeei.
- Du er vel ikke særlig praktserende? spurte jeg videre i frykt for å få vite at han skulle være en "kvinneundertrykkende, voldelig og aggresiv terrorist".
- Nei, ikke noe særlig...eller jo...spørs hvordan du ser på det. Jeg har troen inni hjertet mitt.
Etterpå var det stille og vi startet å snakke om andre ting. Videre i vårt kjennskap så snakket han aldri om religionen sin, heller ikke merket jeg meg noe "religiøst" over ham. Det var aldri noe tema.
Etter en stund jeg hadde kjent ham fryktet jeg at dersom forholdet skulle utvikle seg så skulle han tro at jeg skulle utvikle en islamsk tro, i og med at muslimer (spesielt menn) er jo kjent for å ha "patrealistiske" holdninger og fremtre som "kontrollerende". Selv om ingenting overhode tydet på at han hadde slike karaktertrekk, tenkte jeg og var opplært til at slike egenskaper kunne komme og som oftest kom snikende: - før du vet ordet av det, etter hvert som du blir kjent med ham, vil han med høy sannsynelig forandre seg, stenge deg inne og undertrykke deg. Det var slik flere i familien min ytret seg på en direkte og indirekte måte. Jeg snakket frenetisk med ham om demokrati, menneskerettigheter og likestilling gjentatte ganger implisitt og eksplisitt. Han delte utrolig nok de samme synene som meg og følte sannsyneligvis etter hvert at jeg angrep ham med alle disse ordene. Etter hvert som tiden gikk fikk jeg et utbrudd med å fortelle han med en sterkt og spydig tone:
- Er det noe eg aldri skal bli, så er det muslim! Bare sånn at du er klar over det. Du må aldri gjøre det tanker om at jeg en sag skal ende opp som det!
Han var helt stille å svarte med en rolig stemme:
- Neida, ta det med ro, hvorfor skulle jeg det? Uansett man vet aldri hva som kan skje i fremtiden. Jeg skal selvsagt aldri tvinge deg til noe som helst, selvsagt ikke. Men det var et veldig sterkt utsagn du kom med.
Det var noe veldig provoserende med det utsagnet tenkte jeg inni meg: "vet aldri hva som kan skje i fremtiden" du liksom.....Jeg kommenterte ikke, bare så overlegent rett frem, og samtalen gikk etterhvert over til noe annet.
Etter videregående bestemte jeg meg for å ha ett friår bestående i fire måneders frivillig arbeid i India og resten jobbing på sykehjem. Dette er ett av det beste valget jeg har tatt. Jeg reiste helt alene, men sammen med en organisasjon som ga hus, mat og hjelp med å organisere arbeidet. Ble dermed kjent med utrolig mange mennesker alt ifra Australia, til Brasil til Tyskland, hvor vi alle bodde og jobbet sammen. I India opplevde jeg mye - både på godt og på vondt. Det er et gedigen land med så utolig mange religioner som lever side og side, mange språk, lukter, smaker og naturen er utolig varierende ifra fjellende i nord, til palmene og strendene i sør. Folk flest eide lite, men tror jeg så langt flerne smil i gatene der enn i gatene i Karl Johan på en vanlig dag.
Det var spesielt én dag, to uker før jeg skulle reise hjem, der jeg satt på campen omtrent alene. Det prosjektet jeg var med på hadde en dag fri. Jeg satt med penn og papir og fikk plutselig for meg å reflektere på ulike verdier i samfunnet og filosofiske tanker om livet. Det utviklet seg naturlig deretter til å relektere over religiøse emner. Etterhvert som jeg reflekterte for meg selv tenkte jeg at intet mennesket kan gå på denne jorden å aldri fundere over dette (religion)? Hvis det faktisk finnes noe som er sant og ekte, tenkt på hvor mye man kan gå glipp av. I tillegg: hva kan det skade? Jeg listet opp store spørsmål som jeg hadde inne i meg, for så å komme med tre ulike svar, argumenter, vurderinger og påstander. Her er noen av spørsmålene:
- Er religion bare noe
som er blitt oppfunnet av menneskene som en konsekvens av trøst og en mening
med livet?
- Kan Gud eksistere?
- Hva skjer når vi dør?
- Hva er meingen med
livet?
Jeg fant ikke akuratt
noen fasit på noe, men stilte meg mer undrende. Mange av spørsmålene følte jeg etterhvert også ble dypt håpløse. Jeg satte meg ned å tenkte inni meg: Gud, dersom du finnes, vær så snill å veilede meg. Veilede meg til sannheten. Dersom den finnes.
Etter noen dager gikk jeg inn på "Verdens Gang". Nedert på siden husker jeg at jeg trykket inn på en blogg som inneholdt religiøst innhold (http://islam-i-norge.blogspot.no/). Dette var en kvinne i 30 årene som skrev. Hun var etnisk norsk og hadde konvertert til islam. Først tenkte jeg stakkarsk kvinne. Derretter undret jeg over: okey, hvorfor i alle dager har hun gått over til islam dersom det ikke er en som står bak og tvinger henne? Eller at hun har gått blindt over i noe grunnet dyp kjærlighet til en mann? Er hun blitt hjernevasket, er sosialt tilbakestående eller har hun rett og slett litt fornuftige argumenter? Av interesse leste jeg konsentrert og intenst. Jeg var jo tross alt fortsatt i min "søkende fase". Ved å lese tenkte jeg at jeg også nå fikk muligheten til å forstå denne muslimske bekjente hjemme i Norge også. Har alltid hatt respekt for ulike religioner og kunnskapstørst på tross for at det aldri har vært noe personlig tiltrekkende for meg.
De kommende dagene satt jeg under en palme og leste og leste.... og leste. De rundt meg kunne ikke forstå hvorfor jeg satt å leste så mye i stedet for å bli med til stranden (utolig flotte strender i Goa). Dette kunne jeg godt forstå. Men jeg fortsatte. Jeg ble helt oppslukt og hadde et uforståelig indre brennende trang og ønske om å tilegne meg kunnskap om denne religionen. Etterhvert som jeg søkte fant jeg raskt ut om hvor utrolig mange internettsider, foredrag og bøker som fantes om islam på nettet - så utrolig mye lett tilgjenelig kunnskap! Desto mer jeg leste jo mer ville jeg finne ut. Jeg stilte meg stadig kritiske spørsmål til det jeg leste, søkte opp i fere kilder på det jeg lurte på, tenkte og undret.
Det som først og fremst gikk opp for meg var det markante skille mellom islam og muslim. For mange er det å være muslim en merkelapp i panna og en ureflektert avgjørelse ("jeg er muslim fordi foreldrene mine er det" eller "jeg er muslim og fordi jeg kommer ifra et muslimsk land"). Dette ga en videre forklaring på hvorfor det fantes så mange uærlige, uoppdragne og skamløse muslimer rundt om i verden (men det er ikke majoriteten!). Det er islam og dens primære kilder som man må ta til etterretning - ikke muslimers oppførsel. Jeg forsto også etter hvert at det å være muslim skal være et selvstendig valg - en avgjørelse du har valgt selv av egen overbevisning og tro. Det er noe mellom deg og Gud, og det eksisterer ingen tvang i relgigionen. Jøss, tenkte jeg. Det er virkelig alt for mange muslimer som ikke har forstått dette, som er opptatt av hvordan andre ser på dem, som er dømmende og som kommer med firkantene normer og regler uten å forklare hvorfor. Er det noe som aldri har fallt meg noe særlig inn er det at muslimer er logiske og rasjonelle folk. Etter hvert som jeg leste innså og oppdaget jeg noe som jeg aldri trodde eksisterte. Jeg fikk frysninger på ryggen flerne ganger da jeg litt og litt innså sannheten og skjønnheten i denne religionen. Jeg gjorde meg ingen direkte mening, men var bare så utrolgi fasinert.
Dagene gikk og tiden kom for å reise hjem. Jeg hadde opplevd fantastiske fire måneder med nye og ukjente omgivelser og mennesker. Ble ikke bare kjent med utrolig mange kjekke folk, men ble også bedre kjent med meg selv på ulike måter. Men det var også herlig å komme hjem. Hjem til kjent og kjært. Prosessen og den indre og søkende følelsen hadde fortsatt ikke forlatt meg. Jeg fortsatte å lese og undersøke islam i flere uker da jeg kom hjem. Dette i all hemmelighet og skjul. Jeg bladde i bibelen, bladde i Koranen og andre religiøse tekster. Frykten for at andre skulle tro at det var min "bekjente" som hadde påvirket meg, på tross for at vi aldri snakket om religion, lå over meg som en mørk skygge. Følelsen av at noen skulle kalle meg "hjernevasket" lå å drirret i trommehinnen og skapte ubehagelige bølger inn i kroppen. Hvem har egentlig rett til å definere hvem som er hjernevasket? Det kan like gjerne være dem som kaller noen hjernevasket som er det. Hvorfor heller ikke høre på hverandres argumenter og eventuelt starte der?
Etterhvert som tiden gikk satt jeg en dag på rommet mitt og følte en utrolig og intens følelse av faktisk å oppleve og finne sannheten - noe jeg ikke trodde eksisterte. Jeg fikk svar på alt det jeg lurte på. Alt klikket. Jeg hadde funnet det jeg letet etter - det var logisk, ekte, vakkert, rent, rettferdig og sannferdig. Det hele var helt utrolig. Jeg følte meg hjemme. Jeg følte meg fri. Jeg følte meg som en muslim. Jeg var muslim. Jeg trodde på en kraft utenfor vår fatteevne, uforståelig stor, ubesrkivelig god, barmhjertig, allmektig, altvitende og rettferdig. Jeg trodde på Gud, at han var én, og at det var blitt sent flere sendebud opp gjennom den menneskelige historien for å veilede menneskeheten til å finne den sanne mening, mål og eksisistens. Hovedbudkapet til alle sendebudene ifra Abraham, til Noah, til Moses, til Jesus og til slutt Muhammed (fred være med dem alle) for å nevne de fem største, har vært: elsk Gud, gjør godt mot andre mennesker, ta vare på omgivelsene rundt deg, ta ingenting som en selvfølge og vær takknemlig: Gud vet best og er den Rettferdige. Jeg trodde at Muhammed (fred være med ham) var Guds siste sendebud til menneskeheten og ordene han fikk og som senere ble til Koranen, var ord ifra Gud. Alle religioner har stor sannsynelig opphav ifra det sanne, men har gått gjennom menneskelig korrupsjon. Søken etter Gud var ifølge islam en del av menneskets fitra (natur) fant jeg ut senere. Dersom du mangler ett forhold til Gud, vil det alltid være noe du lengter etter. Når religion innebærer så mye godt, er det i tillegg bedre å tro å ta feil, en å ikke tro å ta feil, tenkte jeg for meg selv...
Det hele var nesten for utrolig til å være sant. En helst sykt rar opplevelse. Herlig og merkelig på en gang. Folk kunne bare tenke at jeg var hjernevasket så bare det - det hjalp ikke. Jeg var muslim. Det viste jeg. Det var som en bekk som når havet - ingen vei utenom. Det var ikke noe som kunne forandre troen min nå, uansett om jeg skulle på en måte ønske det selv ut ifra frykten for familie og venners reaksjoner. Frykten for å såre familie og støte vekk venner var stor. Utrolig stor. I tillegg så var jeg og er en person som ikke liker å være i søkelyset eller skape konflikter. I midten av februar 2012 tok jeg shahada i en Moske. Nå var jeg offesielt blitt muslim - alhamdulillah (priset være Herren). Det øyeblikket jeg sa trosbekjennelsen og rett før var utrolig spesielt. Rett før startet tårene å renne, jeg følte en intens lykke og tilfredshet. Det var som å bli født på ny. Et uforglemmelig øyeblikk. En ny epoke i livet var i gang. Dagene og ukene gikk. Jeg følte meg som en ny person, samtidig som jeg også følte meg som den samme. Jeg vil besrkive prosessen som en forlengelse av meg selv. Det var fortsatt meg i den indre kjernen, men følte meg enda mer fredfull og glad. Samtidig så hadde jeg så utrolig lyst til å fortelle hele verden om islam og dets skjønnhet og at alle skulle forstå. Men jeg visst at det ikke var mulig og folk ville bare ansee meg som gal. Super gal. Det er også kun Gud som til syvende og sist veileder og vender hjerter.
Jeg holdt det lenge kjult for familie og venner. Tenkte lenge at "nå skulle jeg fortelle det", men det ble stadig utsatt. Hva ville de tenkte? Hva ville de si? Hva ville skje? Ville foreldrene mine bli såret? Hvordan skal jeg fortelle det? Dette ble en stor indre frustrasjon hos meg. Jeg var en "skap-muslim" som blant annet ba i det skulte med låst dør. Var jo stort sett en "indre reise" og det kunne dermed bli litt sjokerende for dem å vite alt med en gang.
Da foreldrene mine kom hjem ifra påskeferie i Spania, fortalte jeg det. Endelig. Det hele gikk overraksende greit. Med det første i hvertfall. Det har tydeligvis tatt tid for dem å innse at dette ikke bare er noe "ungdomssprell" og noe hun vokser av seg. En ting er at "religionen ikke tilhører Norge", en annen ting er at alt det de vet, er det som media promoterer og hvordan muslimer kan ha tendenser til å oppføre seg - ikke noe ren islamkunnskap. Jeg prøvde hele tiden å forklare dem at man kan ikke dømme en hel religion ifra hvordan noen tilhengere oppfører seg! Jeg hadde stor forståelse for min families bekymring. Hadde sikkert vært like bekymret og rett dersom jeg hadde vært i deres ståsted. Jeg er jo tross alt deres datter som de er ekstrem glad i og ønsker alt vel. Det å være årsaken til at dine egne foreldre opplever smerte, er nærmest uutholdelig. I hvertfall når de til og med sier det til deg. Den smerten stikker dypt. Veldig dypt. Prøver så godt jeg kan for ikke å "vise" min relgion, men det kan til tider være vanskelig. Det viktigste i denne startfasen (som kan vare et par år) er å fortelle dem og vise litt og litt, være en god datter og ha tolmodighet. På denne måten kan man inshaAllah (med Guds vilje) oppnå gjensidig respekt, forståelse og toleranse. Det essensielle anser jeg i denne prosessen å være å ta dag for dag og ha tillitt til Gud.
Det er teoretisk religionsfrihet i dette landet, men det er søren meg ikke lett å benytte seg av denne ut ifra et sosialt og psykologisk perspektiv. Selv om det er en utrolig stor tolleranse og respekt for andre religioner og etnisiteter, så er det ikke lett å så frem som "annerledes" og en som bryter med normene. Faktumet er at man kan ikke alltid styre over hva vi tror på og mener. Det ligger innebygd i hjertet og i sinnet, og ingen kan ta det vekk ifra deg. Uansett hva. Jeg klandere egentlig ikke nordmenn eller det norske samfunnet for noe som helst - det er jo helt naturlig å frykte det fremmede. Det er også naturlig at den personen som "bryter normene" og gjør noe som ikke "majoriteten gjør", føler seg til tider utforstått, ikke akseptert eller respektert. Det er slik og har nok alltid vert slik i de aller fleste samfunn mer eller mindre.
I og med at det var en blogg som fikk interessen for islam til å tenne, fikk jeg en inspirasjon om at det å starte en blogg som omhandler islam kanskje ikke er en så dum idé. Det kan for den éne få den generelle nordmann kunnskaper om hva det vil si å være muslim og for det andre kan det (bare Gud vet) være en liten puslebrikke som får ett enkeltindivid til å åpne sinnet og hjertet sitt for, det som ut ifra mitt ståsted, er sannheten. Det gir meg over det hele også en mulighet til å uttrykke meg om religionen min, slik at bekjente kan få svar på muligens mange av spørsmålene som sitter inne. På denne måten unngår jeg også å gjenta meg støtt og stadig. Også den dag idag er kunnskapen om islam uutslukkelit. Det er alltd noe nytt å lære, noe å vokse på - elven slutter aldri å renne. Islam er meget intelektuelt stimulerende. Det har aldri kommet en eneste tanke på om det jeg gjorde/gjør er galt - aldri hatt et enste snev av anger. En ting jeg har lært på denne reisen er at man aldri, aldri, aldri skal si aldri. Hvordan islam har påvirket mitt liv, kommer i ett senere innlegg.
Man skal ikke bare gå gjennom livet - men vokse gjennom det - utvikle oss.
