Bekledning - et vanskelig tema

I den siste tiden har jeg prøvd ut å gå med sjal. Jeg likte det. Virkelig. Følte jeg fikk en tiknytning til Gud som ikke kan forklares. Sjalet ble en naturlig del av meg, som betydde mye for meg og som minnet meg på om å være en god person. Det fikk meg til å bli mindre selvopptatt og bruke mndre tid og ressurser på å 'se bra ut'. Det minnet meg på å ha større fokus på indre og meningsfulle i stedet for det ytre og overfladiske. Holdt det lenge kjult for familien min (som bor på vestlandet) i frykt for at det skulle bli for mye for dem. Tenkte heller å forklare dem når jeg følte "tiden var inne". 

I løpet av tiden hvor jeg har gått med sjal har jeg ikke følt jeg har distansert meg ifra det norske samfunnet. Generelt er også folk idag veldig åpne og tolerante og respekterer stort sett at vi mennesker ikke alltid er like og foretar oss identiske valg i livet. Jeg har ikke hatt problemer med å forholde meg til etniske norske ikke-muslimer, og føler heller ikke at de har hatt problem med å forholde seg til meg. 

Har skrevet innlegg om hijab før, og mener stort sett det samme. Jeg mener fortsatt at hver og en kvinne har rett til å velge selv hvordan hun måtte ønske å gå kledd og hva hun føler seg mest komfrotable i. Jeg mener fortsatt at hver og en kvinne selv måtte velge hvor mye kropp hun eventuelt vil vise. Hvis du har friheten til å kle av deg må du også ha friheten til å kle på deg. Jeg mener fortsatt at det å dekke seg til også kan være et feministisk og frigjørende valg. 

Mennesker vil aldri være helt like. Spesielt nå som vi lever i et flerkulturelt, flerreligiøst og globalisert samfunn så kommer dette viktige spørsmålet frem: - skal vi tvinge folk til å bli helt helt lik majoriteten? Eller skal vi godta at vi alle er unike og har rett til å ta egne betydningsfulle valg, bare disse valgene selvsagt ikke er direkte til skade for andre mennesker? Er ikke egentlig det viktigste hvordan vi er og behandler hverandre? Er det ikke egentlig viktig at vi klarer å leve med hverandre på tross for våre forskjeller? 

I dangens "frie og demokratiske" samfunn så mener jeg at vi kan forvente dette. Vi kan forvente at folk skal respektere andres valg, selv om de ikke nødvendigvis går så godt overens med våre egne valg. Jeg mener vi skal tollerere at vi er ulike. Hvis ikke så blir det etter mitt kjønn undertrykkelse. Man kan snakke pent om begrepet tilpasning og viktigheten av å ikke støte folk, men hvor går da grensen? Eller, hvor frie kan vi da være? Og hvem er det som støter hvem?

For ikke så lenge siden fant min mor tilfeldigvis ut av det. Hun fant ut av at jeg dekket til håret mitt. Det var et sjokk for henne. Og det forstår jeg godt. Jeg vet godt jeg har tatt et meget spesielt valg, og dermed følgelig ikke kan forvente noe "hurra". Jeg har fra starten vært forberedt på å møte masse motgang. Det har til tider vært veldig vanskelig, men har ingenting jeg skulle ha sagt. 

Foreldre, spesielt mor, har en såpass høye rolle i islam at jeg nå har forklart at jeg ikke skal dekke håret mitt mer. Akuratt på dette tidspuntk så følte jeg at ulempene nesten var større enn fordelene. Også er det jo et faktum at hodesjal ikke er det viktigste i religionen. Hodesjal er også kun en del av bekledningen, og faktisk ikke nødvendigvis det viktigste. Så alt for mange muslimer har dessverre misoppfattet nettopp dette. Det er derfor ikke uvanlig å se kvinner som dekker håret sitt med stramme tighst, høye hæler og tonnevis med sminke. En kvinne uten sjal men ellers normal dekkende bekledning og naturlig sminke har som nevnt i ett tidligere innlegg mer "hijab" enn kvinnen nevnt ovenfor. Hijab handler dessuten også om indre kvaliteter. Men det betyr likevel ikke at det å dekke til håret ikke er noe som kan være godt og til fordel for enkeltinvidiet. 

Byebye my lovely headscarf <3