Hvorfor er jeg muslim?

Jeg har skrevet et tidligere innlegg om min personlige reise til troen (1). Det finnes utallige måter å komme til islam på. Min måte var kanskje ikke den mest "spennende" og handlet i størst grad om personlig dyp lesing og indre undrende tanker. Svakheten med innlegget, som jeg ser nå, er at det er noe innviklet og lite konkret. Tenker nå å bare forenkle det slik at det blir litt mer forståelig. Hva var egentlig den utløsende årsaken til min konvertering?

Var lenge interessert i de ulike religionene og tankesettene i verden. Det som angår ”de store” spørsmålene som alle stiller seg en eller annen gang i livet. Men det var mer av nysgjerrighet og ikke for at jeg tenkte at en religion bar på sannheten og at jeg på noen som helst måte ønsket å bli ”religiøs”. Selv om jeg alltid har respektert alle mennesker, inkludert religiøse, så tenkte jeg aldri at dette var noe for meg. Men for å være ærlig så var islam den religionen jeg opplevde som mest kjedelig og firkantet og som jeg aldri kunne noe mer om enn det vi lærte på skolen eller på nyhetene. Det var egentlig lenge den religionen som interesserte meg minst og som jeg hadde lavest kunnskaper om. Muslimer var jo i tillegg kvinneundertrykkere, voldelige og til dels tilbakestående ut fra et generelt perspektiv. Jeg tenkte at jeg kunne det viktigste og så på det aldri som nødvendig å lære mer om den. 

Selv om jeg ikke var religiøs og aldri så for meg at jeg ble det, tenkte jeg lenge at det var ”mye mellom himmel og jord” og at vi mennesker er egentlig ingenting sammenliknet med det store, komplekse og uforståelige universet. Hvordan kan vi da si at vi har svaret på alt og benekte en eventuell intelligens bak det hele i tillegg til for eksempel et liv etter døden? Jeg har alltid vært en veldig åpen person og var lenge ydmyk for slike tanker og reflekterte en del uten at jeg tenkte at det fantes noe som helst for svar på det. Men dersom og hvis det fantes (noe jeg hadde vanskeligheter for å tenke meg), var jeg bestemt på at jeg skulle hengi meg til det. Uansett hvor ”merkelig” det måtte være for majoriteten. For meg handlet det om å være ett ekte og levende mennekske, og ikke en sovende fisk. Viktigheten av å tenke selv og ikke følge noe eller noen blindt har jeg alltid satt veldig høyt. Det å følge forfedrene eller "saueflokken" er og har dessverre alltid vært en del av menneskets historie. En setning fra historielæreren på vgs. om hvor lett historie kan gjenta seg grunnet menneskets behov for å være ”som alle andre” og ikke skille seg ut gikk sterkt innpå meg og brant seg fast i sinnet - "bare døde fiske flyter med strømmen". 

Etter hvert kom jeg helt tilfeldig over en blogg utarbeidet av en etnisk norsk kvinne som var muslim. Dette førte meg til på nytt å lese litt mer om islam, som da vil si litt utover skolepensumet og allmenne medier. Jeg var rett og slett genuint nysgjerrig på hvordan i alle dager en norsk, fri og etter mitt syn en sterk og oppegående kvinne kunne gå over til en slik religion -  av fri vilje og egen overbevisning! Dette ledet meg videre til Koranen, som igjen ledet til å reflektere enda mer over ”de store spørsmålene”.  Det var en bok som ikke likne på noe jeg hadde sett før. Jo mer jeg leste i Koranen og om Koranen og profeten Muhammed, ble jeg mer og mer undrende og til dels forbløffet. Hvordan kunne dette litterære mesterstykket være et resultat av en enkel analfabet mann midt i ørkenen for 1400 år siden? Jeg ble etter hvert overbevist om at boken måtte være ifra noe høyere. Boken inneholder både litterære mirakler, profetier og det vi også gjerne idag kan kalle "vitenskapelige fenomener". Den er også uforandret og autentisk i sin opprinnelige arabiske form, noe som man sjelden kan finne i andre religiøse tekster hvor den menneskelige hånd på lang sikt har forårsaket korrupsjon og endring. 

Hvordan kunne denne mannen vite for eksempel av universet er i utvidelse, eller hvordan kunne han kalkulere slik at alle antonymer (eks. dag og natt, kvinne og mann) har eksakt likt antall frekvens? Åpenbaringene kom i all hovedsak i form av muntlig tale og stykkevis i en periode på litt over 20 år. Det å ha orden på hvilke ord du sier og eksakt antall ganger, sier seg selv er en nærmest umulig oppgave. Det er en høyst uvanlig sammensatt bok med komplekse metaforer, budskap og fortellinger som både eksplisitt og implisitt forteller oss om grunnleggende verdier og hvordan best håndtere den vanskelige uungåelige virkelighet - nemlig livet. Koranen gir leseren næring til sjelen og mulighet til indre spirituell vekst. 

Alt jeg leste virket så logisk. Og så rent. Islam forbandt alle religionene på en vakker måte, da det er sendt flere hundre tusen profeter opp gjennom tidene. Abraham, Noah, Moses, Jesus og til slutt Muhammed (fred være med dem alle), var blant de største. Og det universelle budskapet om Gud var slående. Det traff meg på en spesiell måte som ingenting har truffet meg før. I tillegg nevnes det gjentatte ganger i Koranen hvor vanskelig det er å bryte tradisjoner og tankeganger til tidligere generasjoner, da det blant annet ligger mye stolthet og ære i det. Men likevel er det beste å "tenke sjæl og mene". Dersom du er et oppriktig, ærlig og sannhetssøkende menneske, er du ikke redd for å ta avgjørelser selv om det ikke stemmer med majoritetens preferanser. 

ntall frekvens? Åpenbaringene kom i all hovedsak i form av muntlig tale og stykkevis i en periode på litt over 20 år. Det å ha orden på hvilke ord du sier og eksakt antall ganger, sier seg selv er en nærmest umulig oppgave. Det er en høyst uvanlig sammensatt bok med komplekse metaforer, budskap og fortellinger som både eksplisitt og implisitt forteller oss om grunnleggende verdier og hvordan best håndtere den vanskelige uungåelige virkelighet - nemlig livet. Koranen gir leseren næring til sjelen og mulighet til indre spirituell vekst. 

Koranen kan leses på så mange måter, og det kreves som oftest en lang studering av både teksten (arabisk) og den kulturelle og historiske konteksten rundt, for å være i stand til å forstå og tolke budskapene i sin fulle form. Når du leser boken for første gang kan det virke veldig simpelt, rotete og gjentagende. Det er først og fremst fordi den norske (eller engelske) versjonen ikke kan måle seg opp mot den arabiske språkprakten. Den andre grunnen ligger i at den er skrevet i en spesiell poetisk form med rim og rytme, noe som også går totalt tapt i den norske versjonen. Dette er noen av grunnene til at man sier Koranen kun i realiteten eksisterer på arabisk. Oversettelsene er mer det vi kallen en "overført betydning" og ikke en oversettelse. Men det betyr langt ifra at man ikke kan få med seg de viktigste budskapene på andre språk. Og et lite tips dersom du skal lese Koranen, les den for all del på engelsk og ikke norsk, da engelsk i hvertdall er litt rikere. 

Det skal også nevnes at livet til profeten Muhammed (fvmh) er beskrevet i flere historiske tekster. Og hvis man i tidspespektiv tenker hvor mye vi har ifra for eksempel Aristoteles, kan vi også tenke oss hvor mye kildesikker fakta vi har om Muhammed (fvmh). 1400 år er egentlig ikke særlig mye i et større perspektiv. I de historiske tekstne er det ingentign som tyder på at han hadde en eller annen form for psykisk lidelse med hallusinasjoner og stemmehøring. Han var en fungerende mann i samfunnet, og på toppen av dette kjent for å være den trofaste og ærlige, også før åpenbaringene startet. Det var også derfor mange stilte seg ekstra spørrende og nysgjerrig da han startet å fortelle om sine spesielle opplevelser. Men motstanderne stemplet han naturligvis nok som gal. Han ble nemlig en trussel for deres økonomiske interesser da han var i mot statue-dyrkelsen som fant sted, og som byens herrer tjente gode penger på. Muhammed (fvmh) ble forsøkt stoppet gjentatte ganger av motstanderne. Han møtte masse motgang, på lik linje med tidligere profeter. Muhammed (fvmh) ble først ofret penger, makt og alle mulige andre goder for å slutte å spre budskapet. Men han stoppet ikke. Etter hvert fikk det større konsekvenser.

Reflektering rundt Koranen fikk hjernecellene mine til å verke litt ekstra. Det endte med at Koranen ga meg svar på alle spørsmålene. Svar som jeg aldri trodde eksisterte. Og det var dette som videre førte meg inn i en helt ny verden. Jeg startet å se på ting annerledes og ifra flere vinkler enn tidligere. Jeg begynte å se på muligheten til Guds eksistens som virkelig en som potensiell realitet. Jeg drøftet for meg selv videre problematikken rundt Guds eksistens, og fant etter hvert flere argumenter som for meg virket overbevisende (2). Så til slutt endte jeg altså opp med å finne Guds esksistens som noe rasjonelt og fonuftig. Og Koranen videre som Guds ord. Så oppsummert var det mange faktorer som ledet frem til den endelige avgjørelsen, men den uten tvil mest sentrale var oppdagelsen av Koranen, som videre førte til profeten Muhammed (fvmh) og til slutt de logiske argumentene for Guds eksistens. Jeg endte om med ha en mening om at livet er en test og et utviklingsstadium som blir utgangspunktet for det neste liv – livet. Det hele var for meg hovedsaklig en rasjonell prosess basert på fornuft og logikk. Etter hvert kom naturligvis følelsene inn. Prosessen og den endelige avgjørelsen var både fantastisk og samtidig smertefull. Smertefull var det fordi jeg avskydde tanken på å bli sett på som merkelig og at jeg dessuten aldri har likt å være i søkelyset og skape konflikter. Fantastisk var det fordi det er en ubeskrivelig følelse av å være i kontakt med Skaperen av universet. 

Innimellom når jeg tar noen steg tilbake og tenker på hvordan jeg har forandret og utviklet meg, så tenker jeg hvor sykt lite vi vet om oss selv og hvilken retning vi kan ende opp med å ta i livet. Jeg kunne aldri tenkte meg at jeg skulle ende opp med å bli muslim. ALDRI. Så utrolig merkelig egentlig å tenke på. For noen år tilbake så hadde dette virket helt absurd og virkelighetsfjernt. Så sykt rart. Men nå. Nå virker det som noe av det mest naturlig som kunne hendt meg. Og noe av det beste. Føler jeg har funnet en skatt godt gjemt under jord sand og masse gjørme. Jeg er utrolig takknemlig. 

Hender jeg selv må klype meg litt i armen. Man er jo lært opp at det sjelden finnes én sannhet. Jeg har også i lang tid før konverteringen tenkt at vi som mennesker overhode ikke kan være i stand til å finne den absolutte sannhet. Å påstå å besitte dette har tenkt var utrolig overlegent. Det at jeg, ut ifra mitt subjektive ståsted, har endt opp med å finne det jeg anser som sannheten, eller mer presist deler av den, syntes jeg til tider kan være overveldende. Jeg føler til tider som en "besserwiser" og på grensen til arrogant i mitt standpunkt, men samtidig - det føles så ubesrivelig rett at jeg bare må stå for det. Det var som en sannhet som bare slo seg i annsiktet mitt og som var umulig å benekte. Så for det heller være som det er. Uansett - hva har man å tape? Alt endre til slutt opp i tro, og det kan ingen snakke andre frem til. Uansett hvilke rasjonelle argumenter man bruker. Det må komme innen ifra. Jeg har sett flere debatter, for eksempel vedrørende det mest essensielle, nemlig Guds eksistens, hvor partene ikke enes uansett hvor oppegående og intelektuelle begge er og mengde doktorgrader. Dette handler nemlig om noe verdimessig dypere. Langt dypere. 

Her er bare en videosnutt som forklarer kort hvorfor vi tror at Koranen faktisk er ord ifra Gud:


(1)   http://fjorderogmoskeer.blogspot.no/2013/09/min-reise.html
(2)   http://fjorderogmoskeer.blogspot.no/2013/02/hvorfor-det-finnes-en-skaper-av.html
       http://fjorderogmoskeer.blogspot.no/2013/10/guds-eksistens.html
       http://fjorderogmoskeer.blogspot.no/2013/10/tre-andre-argumenter-vedrrende-guds.html