søndag 8. mars 2015

Kvinnedagen


Først av alt vil jeg bare gratulere alle kvinner med dagen! Det er en viktig dag å minnes om hvor viktig det er å aldri gi opp kampen for likeverd og likestilling mellom kjønnene. 

I dag hadde jeg ett lite foredrag i lokalmiljøet der jeg bor. Det angikk mine egne tanker og refleksjoner rundt "kvinner i islam", og generelt viktigheten av å kjempe for våre rettigheter som kvinner og slå ring om hverandres verdier i det mangfoldige samfunn, på tross for ulike syn og perspektiver. 

En av hensiktene med foredraget var å redusere fremmedfrykt, fordommer og stigmatisering. Kunnskap om hverandre mener jeg kan bidra til økt forståelse ovenfor hverandre og samhold i samfunnet. Generelt kunnskaper om livssyn til minoriteter i et land, mener jeg er svært viktig for å unngå polarisering og ekstremisme. Særlig når vi er et mangfoldig samfunn, og mangfoldet mest sannsynlig vil fortsette å øke i fremtiden. Det å respektere hverandre og tolerere våre forskjeller, mener jeg er svært viktig. 

Etter jeg hadde pratet om kvinnesyn blant muslimer kontra islam, samt kvinnesyn i Norge før kontra nå, så var det en dame som reiste seg opp og sa høyt at det ikke var rett at jeg skulle få sette meg etter applausen. Hun mente jeg skulle opp igjen. Det var nemlig noen "spørsmål" hun hadde. Jeg gikk opp igjen. 

Damen var visst ikke helt fornøyd med mitt foredrag. Faktisk, så mislikte hun sterkt slike som meg, som i følge henne, forsøkte å hvitmale islam og som i tillegg hadde lite eller ingen kunnskap om religionen. Hun hadde faktisk koranen hjemme hos seg, som hun hadde lest litt i. Hun nevnte ironisk nok ett vers om sier at kvinner ikke er like mye verdt som menn. Det er ikke en eneste sura som sier dette, men derimot finnes det suraer som viser til at kvinnen og mannen er likeverdige og ingen er bedre enn den andre. Men jeg fikk ikke særlig mye anledning til avbryte.

For meg var hun veldig lik ekstremistene i tolkning og retorikk. Med dette mener jeg at hun snakte som om hun hadde enevelde på religionen og at det kun var hennes tolkninger som var korrekt. Mine tolkninger, samt millionervis av andre "moderat" praktiserende muslimer samt de store teologene, spilte visst ingen rolle. Jeg respekterer henne som menneske og hennes rett til å tale for seg. Men når hun reiser seg opp og faktisk direkte sier hun ikke respektere "slike som meg",  da blir jeg litt paff. 

Det var ikke noen spørsmål hun hadde. Hun viste ingen nysgjerrighet på noen som helst måte. Det var nærmest ett nytt mini-foredrag. Jeg var personlig ikke for at det skulle bli noen form for debatt, og syntes også at denne dagen hovedsakelig skulle handle om kvinner, og ikke islam i seg selv. Det at hun skjøv tematikken over til hatefull ytring mot islam og muslimer, syntes jeg var forkastelig i en slik kontekst. Ikke at jeg har noe i mot kritikk. Kritikk og oponenter er viktig. Men det har med situasjonen man befinner seg i og måten man kommuniserer. Etter sitt lille foredrag, som det var vanskelig å avbryte, kommenterte jeg veldig kort at det hun presenterer er ikke slik jeg (og millionervis av andre) forstår islam og at det er viktig å kjempe for urett. Så var tiden gått ut og jeg gikk å satte meg ned. 

Prøvde få tak i damen senere for en litt bedre dialog, men da var hun borte vekk. Det var synd. Det er nettopp slik holdninger jeg forsøker å bryte ned. Holdninger som er generaliserende, hatefulle og som bare bidrar til mer spenninger i befolkningen. Må være ærlig å si at jeg følte meg ganske så ubekvem der jeg sto oppe alene og skulle "forsvare" meg selv. Ikke bare er jeg ung, men også ikke vant til å tale for større forsamlinger. Spesielt ikke når det oppfordres til debatt sånt plutselig ut av det blå uten noen form for forberedelse. Men det gikk jo fint til slutt. Også ble jeg jo én erfaring rikere. 

Gratulerer med dagen!


fredag 27. februar 2015

Hva er det norske?

Identitet, verdier og ekstremisme har vært i ekstra stort fokus den siste tiden. Særlig nå etter det omstridte intervjuer med Mullah Krekar i kjølevannet av Paris- og København terroren. I intervjuet oppfordrer han tydelig til vold og truer norske verdier. Jeg syntes det var meget alvorlig, forstyrrende og følte meg sterkt opprørt av å høre på hans uskolærte og hjemmestrikkede tolkninger. Selv om han verken har troverdighet eller autoritet innen islam, så vet vi det historisk sett ofte er de uvitne som er de farlige. Vi vet at det er noen enkelte som ser opp til turbaen hans og som ikke bryr seg om over hundre imamer avskriver Krekars verdensbilde. Og taletiden han fikk på riks-TV reduserer i hvertfall ikke disse enkeltindividenes beundring. 

Videre ser vi at stadig flere muslimer føler seg stigmatisert og i større grad opplever trakkasering og hat. Mange føler dessuten også et ikke-fortjent ansvar for å stå opp for alt som har skjer i islams navn. Hvor mange nordmenn måtte unskylde seg da for eksempel Breivik begikk sine terrorhandlinger? 

Visse personer i Norge jobber fortsatt for å stigmatisere og ekskludere norske muslimer. For eksempel uttalte Hege Storhaug i sammenheng med statsministerens besøk av en moské til uken, at hun sviker den norske kulturen og at islam har ingenting her i Norge å gjøre. Hun krevde så at statsministeren beklaget moskébesøket. Det hun ikke innser da, er at hun har mer til felles med Mullah Krekar enn det hun er klar over. I stedet for å kjempe mot ekstremisme, er hun med på å oppildne det. Det er mye som skjer i samfunnet nå for tiden, og viktigheten av å stå i mot de ytterligående fra begge fløyer viser seg å være av større og større betydning.

Muniba Ahmad skriver et glimrende innlegg hvor hun forklarer hvorfor hun, som muslim, er mer norsk enn Hege Storhaug:
"Å få muslimer til å føle seg ekskludert er en av de fremste grunnene til radikalisering. Er det ikke da ironisk at Hege Storhaug, såkalt bekjemper av muslimsk ekstremisme, ufører denne ekskluderingen med glans? Hege Storhaug og Mullah Krekar har mer til felles enn de er klar over. 
I et innlegg på nettsiden til Human Rights Service angriper Hege Storhaug vår kjære statsminister. Hun påstår at Erna Solberg har begått et kultursvik overfor nasjonen ved å besøke en av moskeene i Oslo. 
Ikke norske? 
I tillegg tør Hege Storhaug å påstå at muslimene som var avbildet med Erna Solberg på dette dialogsmøtet ikke er «norske i vår verdigmessige ånd.»Dette er både fornærmende og morsomt på en gang. Uttalelsen kommer fra feil munn. Det er nemlig ingen som er så lite norske i ånden som Hege Storhaug.La meg prøve å forklare hvorfor. 
Når jeg er i utlandet og blir spurt hva som er typisk norsk, svarer jeg ikke brunost, tran og en unormal lidenskap for ski. Selvfølgelig er dette særegent for nordmenn, men det blir altfor overfladisk for min del. Jeg liker å fortelle om andre ting. 
Det som gjør Norge til et godt land 
Jeg liker å fortelle hva som gjør at Norge gang på gang topper listene over verdens beste land å bo i. 
Jeg begynner med å fortelle dem hvordan Norge er et land der fattigdom er ikke-eksisterende sammenlignet med andre land.Jeg forklarer dem hvorfor det at vi har så høye skatter er greit for flesteparten av oss, siden vi får tilbake for det gjennom gratis utdanning og et fantastisk velferdssystem. Jeg legger ut om hvordan nordmenn i starten kan virke tilbaketrukne – men er de ærligste og mest trofaste menneskene som finnes så snart du blir kjent med dem.  
Så går jeg dypere inn i kjerneverdiene våre. Jeg forteller - til sjokkerte ansiktsuttrykk - at alle kan få praktisere sin religion eller livssyn helt fritt i Norge.Jeg nærmest nynner gledelig hvordan det er minimalt med rasisme og diskriminering i landet mitt. Jeg deler mine erfaringer om at jeg nesten aldri opplever ubehag på grunn av plagget jeg bærer på hodet. 
Jeg får forbausede ansikt i svar når jeg forteller at vi er et folk som reagerte med roser etter 22. juli, fredsring etter København-terroren og støttestorm på sosiale medier etter den muslimfiendentlig kommentaren til en journalist på direkten.Når jeg er ferdig med min minitale, responderer utlendingene for det meste med at de ikke kan forstå seg på skatte-delen, men at resten høres ut som paradis på jord. 
Stigmatisering er skadelig 
Kjære leser, det er denne tilbakelente harmonien mellom forskjellige religioner og kulturer som er typisk norsk.Det er denne innebygde evnen til å takle alt fredelig og med et nærmest unormalt kaldt hode som er typisk norsk. Og i sin sykelige opptatthet av muslimer og ekstremisme glemmer Hege Storhaug alt dette. Hun mangler troen på samhold i mangfold. Hun mangler troen på frihet til å være den man ønsker. Hun mangler rett og slett alle kjerneverdiene som gjør en nordmann til en nordmann i ånd og sjel.  
Jeg er vanligvis ingen tilhenger av å ilegge personer med så lavt og trangsynt kunnskapsnivå som Hege Storhaug oppmerksomhet ved å omtale deres uttalelser. Men da jeg leste setningen fra innlegget hennes på rights.no, tok jeg meg selv i å le høyt. Det skjer ikke ofte. Dermed skjønte jeg også alvorligheten i situasjonen. Storhaug lyver, tar ting ut av kontekst og stigmatiserer gjennom sine utsagn. Dette skader på så mange måter.  
Mindre norsk enn en grandiosa på 17. mai 
Avslutningsvis vil jeg påpeke at jeg ikke er her for å diskutere "det ideologiske bolverket ICC" eller Rabita-moskeens "innpass til ekstremister". Fordi jeg vet at uansett hva vi sier, vil Storhaug benekte, vri på sannheten og på forunderlig vis klare å trekke frem noe fatalt om muslimen som snakker med henne. Jeg er her derimot for å si klart og tydelig ifra om hvorfor Hege Storhaug er mindre norsk enn grandiosa på 17. mai."
Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hvorfor-jeg-er-mer-norsk-enn-Hege-Storhaug-7916914.html 

tirsdag 24. februar 2015

Drone

Terrorisme har mange ansikt, og skillet mellom de "gode" og de "onde" er ikke alltid like stor som vi skal ha det til. Norsk dokumentar om CIAs hemmelige dronekrig har snart premiere på kino. Her er traileren ---> https://www.youtube.com/watch?v=BUeepNW3lzY

søndag 22. februar 2015

Ring of Peace

Samholdet i mangfoldet viste seg ekstra sterkt i går, da over tusen unge muslimer slo ring rundt en synagoge i Oslo. Dette skulle være en symbolsk beskyttelse og solidaritet ovenfor jødene etter terrorangrepet i Danmark forrige uke. Jeg syntes det var et ubeskrivelig rørende intiativ, og det viste frem troen vår på en fantastisk flott måte. Markeringen har dessuten fått oppmerskomhet internasjonalt, noe som gjør at jeg blir enda stoltere over norsk muslimsk ungdom. 

Vi må aldri slutte å stå sammen i samfunnet. Sammen mot frykt og hat. Terrorens absolutte motsats er håp, medmenneskelighet og fellesskap. Det er viktig å ikke la de eksteme tegne fiendebilder slik at poraliseringen øker. Terror eier ingen religion. Det at en minoritet slår ring om en minoritet syntes jeg er utrolig vakkert. Til syvende og sist er det den samme Gud alle tilber. 



Si nei til sionisme og islamisme,
og samtidig si nei til antisemitise og islamofobi!

Linker:
http://www.haaretz.com/jewish-world/jewish-world-news/1.643521
http://www.nrk.no/norge/1300-mennesker-dannet-_fredens-ring_-utenfor-synagogen-etter-ungt-muslimsk-initiativ-1.12222551

søndag 15. februar 2015

"Konservativ muslim og stolt av det"

Her er en velskrevne kronikk av Mina Adampour fra forrige uke hentet fra aftenposten. Det angår blant annet den norske muslimske identiteten. 
"De senere årene har jeg fått en god del råd. Fine råd, som jeg ser er ment for å løfte mottakeren, men som jeg dessverre ikke har fulgt.  
Ett kom fra familien: «Mina, nå må du skrive at vi muslimer selvsagt tar avstand fra terror som utføres i islams navn».  
Det andre kom fra en velrenommert kommentator: «Ikke kritiser mediene så mye».  
Et tredje kom fra en venn: «Kanskje du bør skrive at du tar avstand fra IS».  
Så er det en som er en slags gjenganger: «Skriv om andre ting. Ikke vær innvandreren». 
Stolt av min bakgrunn, og stolt av Norge 
1. Det bør være opplagt at muslimer tar avstand fra terror, når det er konsensus og en ikke-eksisterende debatt om at ateister, kristne eller nordmenn tar avstand fra Breivik. Jeg vil aldri be en kristen ta avstand fra drapene begått av abortmotstandere eller en buddhist ta avstand fra drapene som begås i buddhismens navn i Myanmar. 
2. Jeg er fullt klar over at journalister i dag har store nettverk, og at nettverk er viktig for å få innpass. Men jeg har alltid foretrukket å få innpass på bakgrunn av evner. 
3. Se under en. 
4. Jeg er en innvandrer. Fra Iran. Stolt av min bakgrunn, stolt av mine røtter. Minst like mye som jeg er stolt av Norge. 
 Pegida og islamkritikk
For noen dager siden skrev jeg en kort kommentar om medienes mangeårige språkbruk rundt Saudi-Arabias makthavere. Denne handlet også om omtalen av Pegidas leder som islamkritisk. Og om Pegida-bevegelsen som islamkritisk. 
Derfor var det spesielt morsomt å komme hjem fra nattevakt, lese nyheter og komme over en nettartikkel der Max Hermansen selv irettesetter intervjueren og proklamerer følgende: «Jeg er islamfiendtlig». 
Så, derfor, til de som vil at jeg som norsk religiøs, norsk muslim og innvandrer, skal deklamere at jeg er imot det selvsagte, skal kritisere mine såkalte egne, skal lempe på konstruktiv kritikk imot mediene og bruke en mulighet få forunt som spaltist i Aftenposten til å ta avstand, så vil jeg heller skrive noen ord til de som leser Max «Jeg er islamfiendtlig» Hermansen, og synes dette er en modig mann.
Det gode i mennesket 
Jeg følger troen og levesettet islam. Og vil alltid gjøre det. Jeg er muslim. Og vil alltid være det. 
Det betyr at jeg er for det gode i mennesket. Det betyr at jeg er for likeverd og medmenneskelighet. Det betyr at jeg ønsker menneskeheten og naturen alt godt, og vil jobbe for dette. Det betyr at jeg ber fem ganger daglig. Det betyr at jeg tror på at Gud og at Gud alene er den som skal dømme meg etter dette livet. Det betyr at jeg tror på profeten Muhammed (fred være med ham) sine ord. 
Å være muslim innebærer å tro på de hellige tekstene: Toraen, Davidsalmene, Evangeliet og Koranen. Den siste som Guds åpenbaring og ikke alternert ifra sin opprinnelig form.
Utgjøre en forskjell 
Jeg har siden jeg var 15 år gammel vært med i flere organisasjoner enn jeg kan telle på én hånd. For hver organisasjon jeg har vært med i, og forsøkt å gjøre en forsvinnende liten promille av en forskjell for verden, har jeg og gjort dette som en norsk muslim.  
Når jeg jobber hardt gjør jeg det som en muslim også. Når jeg respekterer norske verdier, gjør jeg det som muslim også. 
For det er ikke sånn at hver gang jeg gjør det som er korrekt, det som er modig og det som er bra, da er jeg alene: «Norsk». Da er jeg like mye «muslimen», eller «innvandreren». 
I dagens Norge kan det tidvis virke som om vi skal være minst mulig tilhengere av islam, for å bli anerkjent som mest mulig forenelig med det norske. Derfor slenger jeg på ordet: «Konservativ». Ikke for å skremme deg, men for å belyse et poeng i klartekst. 
 Å se sin identitet som en ressurs 
Jeg håper denne teksten kan føre til at norsk muslimsk ungdom og annen benevnet innvandrerungdom, som jobber hardt, som vet at vi innvandrere er overrepresentert når det kommer til lavere sosiøkonomisk status, husker at det går an, det fungerer å ta i bruk det beste av flere kulturer, det går an å se sin identitet som en ressurs, som den fantastiske foredragsholderen Lill Salole skriver i den viktige boken sin «Krysskulturelle barn og unge».
Ikke føl deg fremmedgjort og uvelkommen, kun fordi det finnes ytterst få mennesker der ute i det langstrakte land, som ikke vil ha oss her. Der det negative festes ved din kultur, tro og etnisitet, i stedet for utdannelse, oppvekstvilkår og sosioøkonomi. Hvor en vesentlig del av årsaksforklaringen er psykiatri når representanter for majoriteten som Breivik dreper, mens det tilsynelatende er tro og kultur alene når de resterende dreper. 
«De imot oss» 
Vi er mange religiøse i Norge, vi er mange som kommer til å forbli religiøse og oppdra barn som vil være religiøse. Mine barn kommer til å gå på Koran-skole, slik jeg selv har gjort. 
Vern likevel sterkere om menneskeheten, ved å verne om dine nærmeste, dine naboer og venner. Vær alltid kritisk og spør de rundt deg, ikke fortap deg i menneskehetens lidelse, og ikke adopter verdensbildet til de som sier at det er: «De imot oss».  
De skal lære om alle verdens religioner, slik jeg selv er blitt i et muslimsk hjem med en muslimsk oppdragelse. De skal lære å respektere alle mennesker, og la rettsvesenet dømme på denne jord. Individet står som ansvarlig for sine handlinger, til enhver tid. Ikke den som deler samme tro som ham eller henne, ikke den som deler den samme hudfargen, legningen eller funksjonshemningen.
Stolthet i å være religiøs 
Jeg har stor forståelse for at Europa og Vesten har gjennomgått en viktig og befriende prosess hvor det ble tatt et oppgjør med makthavere som misbrukte kristendommen for sin sak.  
Derimot har mange av oss ikke emigrert fra det samme historiske forholdet til religion, som dere har hatt her. Kanskje er det derfor vår stolthet i å være religiøse, skremmer. 
Kanskje er det derfor det er vanskelig for en norsk kristen å si: «Jeg er en stolt kristen». Stille lytter jeg, men det tynger likevel når jeg får høre at det finnes noen som heller sier de er personlige kristne i stedet for å være stolte av sin tro og identitet. Nettopp fordi det ikke skilles mellom vedkommende i dag, og forulempelsen begått tilbake i tid. Det er ingen skam i å være kristen. For du som er kristen i dag har ingen skyld i det som er blitt gjort, eller blir gjort, i kristendommens navn. 
Misbruker religionen for egen vinning 
Der religionen islam ble åpenbart i en tid der jentedrap og slaveri var vanlig i Arabia (lenge før slaveholdet i Vesten) og som frembrakte rettigheter til kvinner som ikke hadde noen, er vi i dag kommet dit at våre makthavere i Østen nå misbruker religionen for egen vinning. Det regnestykket betyr ikke at vi henger 100 år etter, det sier at det benevnede Østen gjennomgår en invertert utvikling. 
Derfor svarer vi at vi er muslimer, fortsatt. Selv om vi har flyktet ifra såkalte «muslimske land». Derfor ber vi fortsatt både ute og inne. Derfor svarer mange av oss: «Alhamdulillah», når noen spør om vi er en norsk muslim. 
Du må fortsette din tale 
Du må fortsette din tale, Max Hermansen, i ytringsfrihetens navn. Undertegnede sa selvsagt ja til å møte deg til debatt i Dagsnytt Atten, men det var synd du trakk deg, ifølge redaksjonen, fordi du kun ville stille hvis du fikk snakke uimotsagt. 
Avslutningsvis: Selv om Vebjørn Selbekk, som skriver at islam er fredens religion, i anførselstegn, for å fremheve et ironisk poeng, og Knut Olav Åmås som legitimerer Breivik sitt verdensbilde og misjon, ved å omtale ham som en antijihadist (i stedet for islamfiendtlig/høyreekstrem), begge støtter at du skal få fortsette å være en selverklært og uttalt islamfiendtlig lærer på jobb for norsk ungdom med muslimsk bakgrunn (som tilsvarer det å ha en selverklært og uttalt jødefiendtlig lærer på jobb for norsk ungdom med jødisk bakgrunn), skal du vite at du er like velkommen hjem til meg, hvis du kunne tenke deg å bli kjent med en som ser din uro, din bekymring og din redsel. Hatet og forvrengningen av fakta må du legge bort i den tiden. 
For du har helt rett i at verden er en urettferdig plass for mange, og at vi bør arbeide for å gjøre den til et bedre sted.
En rød tråd 
Enn så lenge tar jeg også denne debatten. Fordi meninger og verdensanskuelser som Pegidas er det som i ytterste konsekvens var med på dehumanisere mennesker som opplevde pogromene. I Sverige brennes moskeer, i Tyskland, Frankrike og England er muslimer blitt knivstukket og drept antatt motivert utifra rasisme. 
Det er selvsagt ingen pogromer. Men et mangeårig forbilde, Ervin Kohn, leder for Det Mosaiske Trossamfund og nestleder for Antirasistisk Senter, sa det sterkt og krystallklart i året 2015, som markerer at det er 70 år siden frigjøringen av Auschwitz: 
«Før du kommer til folkemord, er det en rød tråd som begynner med hatefull og fordomsfull tale og som slutter med folkemord. Og det er på veien her du finner demonisering og dehumanisering. Det begynner med å skape et fiendebilde, og det ser vi en tendens til i dag. Pegida-markeringene i Oslo er fordomsfull tale. De maler fiendebilder. De som er fiender der er muslimske innvandrere». 
Sitater er fra min side spesielt rettet mot de som etterlyser mot og tanker som går motstrøms i dag. Norge har få, og Ervin Kohn er en av de få. 
Av Max Hermansens støttespillere eller likemenn finnes det 25.000 i Tyskland. 

Kilde: http://www.aftenposten.no/article7890603.ece

torsdag 12. februar 2015

Skytingen i Chapel Hill

Media brukte lang tid å informere oss om drapene på tre muslimske ungdommer i USA. I tillegg fikk hendelsen sørgelig veldig liten plass. Mannen som drepte dem var en ateist og en islamofob. Og synet på verden og muslimer er han dessverre ikke alene om. Men terrorist er han selfølgelig aldeles ikke. En morder, einstøing eller en psykopat er mer passende. Media hadde sikkert våknet til livs hvis det motsatte hadde skjedd. Alle liv er like mye verdt og det er synd at det ofte er "hvites" liv som ansees som det største tapet. 























Inna lillahi wa inna ilayhi raji'un. Hvil i fred.



onsdag 11. februar 2015

Jihad mot ignoranse

Video respons fra "Talk Islam"




En annen anbefalt video fra "Talk Islam": https://www.youtube.com/watch?v=7d16CpWp-ok&list=TL2T3LyN7tWlzeb5naasjq_IoWAXce9VoF

Viktigheten av å reflektere

Other religions may tell you to believe and not to think or question. Allah tells us that we MUST think and ask questions, and only then will we believe. So search, study, and investigate! It's no wonder that the Quran keeps emphasizing, "Don't you think?"
- Nouman Ali Khan




















onsdag 21. januar 2015

Å være sterk

Å være sterk er ikke 
å aldri falle
å alltid vite
å alltid kunne

Å være sterk er ikke
å alltid orke å le
å hoppe høyest
eller ville mest

Å være sterk er ikke
å løfte tyngst
å komme lengst
eller alltid lykkes

Å være sterk er å se livet som det er!
å akseptere dets kraft
å ta del i det

Å falle på bunnen
å slå seg hardt
å komme igjen

Å være sterk er 
å våge å håpe
når ens tro er som svakest

Å være sterk er 
å våge å se lys i mørket
og alltid å kjempe
for å nå dit

-ukjent-

fredag 16. januar 2015

Konvertitthistorie

Deler en konvertitthistorie jeg fikk tilsendt på mail og som likner en del på min egen reise til troen:

"Før jeg leste Koranen var jeg veldig fordomsfull overfor Islam og bent frem fiendtlig innstilt overfor det jeg oppfattet som det muslimske kvinnesynet. Imidlertid hadde jeg som student noen trivelige muslimske naboer, som var veldig hjertevarme og ikke så strengt praktiserende i religionen. Det politiske klimaet og mediafokuset på muslimer på den tiden var veldig negativt. 

På et tidspunkt besluttet jeg meg rett og slett for å gå på biblioteket og låne Koranen. Jeg var slett ikke på utkikk etter noen religion, men siden jeg er opplært til å søke kunnskap selv, tenkte jeg at nå skulle jeg da sannelig ufarliggjøre denne oppdramatiserte hokus-pokusboken. Dessuten håpet jeg på å finne noen saftige argumenter jeg kunne bruke mot mine pakistanske medstudenter i diskusjon om muslimers kvinnesyn.

Det endte helt annerledes. Da jeg hadde lest de første tre versene i Koranen, satt jeg med tårer i øynene av sorg og sinne overfor alle dumme mennesker i verden som forvrir alt godt for å skape krig og splittelse. Det var jo så vakkert. Og så likt Bibelen. Og samtidig så mye mer enn Bibelen. Med et utrolig språk. Og et utrolig innhold. Et innhold av alle former, både historier, lignelser og helt konkrete, praktiske råd til hvordan man skal lykkes som menneske og få et godt liv. Hvordan man skal være mot andre og seg selv. Og hvordan man skal være mot Gud. På ingen måte som jeg hadde forestilt meg.

Med tiden leste jeg mer og mer. Jeg klarte ikke å la være. Jeg kjøpte min egen Koran. Jeg leste mer. Det var perioder med opphold i lesningen, men jeg klarte aldri å la være å vende tilbake til lesningen. Mer og mer gikk det opp for meg hvor viktig Koranen var blitt for meg. Den skapte gode ting inni meg og ble en veldig håndgripelig støtte for meg i hverdagen, hvor jeg i større grad ble i stand til å gjøre ting som jeg opplevde som positivt for meg selv. Dette på en måte som intet annet tidligere hadde kunnet. 

Tro er jo et spørsmål om personlig overbevisning. Siden Gud jo ikke står fysisk foran oss, blir det i siste ende opp til hver og en av oss å beslutte om vi  tror eller ikke tror når "bevisene" er fremlagt. Jeg var veldig tvilende. Hvordan kunne jeg være sikker på at Gud fandtes og at dette ikke bare var humbug fra ende til annen.

Uten å ha akseptert tanken om at det fandtes en gud, erkjente jeg imidlertid noe annet. Dersom det noensinne skulle finnes en bok på jorden som var et hellig skrift fra en eventuell gud, så var denne boken Koranen. Ikke Bibelen, ikke noen annen bok. Det var jeg helt overbevist om. Koranen var simpelthen og uten tvil det beste argumentet på jorden for at Gud finnes. Så var det opp til meg om jeg ville stole på boken eller ikke. 

Det ble en lang prosess. Hva hvis jeg tok feil. Hva med konsekvensene. Av samme årsak som deg, ville jeg egentlig ikke bli muslim. For ingen ville forstå.. Alle ville bli sinte og provoserte. De ville tro jeg var hjernevasket eller hadde mistet forstanden. Og jeg ville jo ikke gjøre noe galt. Jeg hatet konflikter og å være i søkelyset. 

Til sist klarte jeg ikke å kjempe mer. Jeg klarte ikke å la være. Jeg ville bli muslim. Jeg følte inne i hodet mitt at "alle" rev og slet i meg for at jeg skulle være som dem. Men det livet gjorde meg dårlig. Koranen var det beste som hadde skjedd meg og den hadde endret livet mitt. Jeg var fremdeles tvilende. Hvordan kan man være helt sikker når det gjelder tro. Men jeg besluttet meg for, at i takknemlighet til Koranen, til den mannen som het Muhammad som hadde gitt meg den boken, i takknemlighet til den guden som Koranen fortalte om og som jeg håpet fandtes, at jeg ville gjøre om livet mitt og bli muslim. Jeg hadde ingen garantier for at Gud fandtes. Men Koranen fandtes, og den effekt boken hadde på meg og mitt liv var virkelig. Sjansen for at det fandtes en Gud var større enn at det ikke gjorde det. Selv om det var skremmende at jeg ikke var hundre prosent sikker, bestemte jeg meg derfor for at jeg, i dyp takknemlighet og tillit, ville overgi meg og forsøke å leve som om det fandtes en Gud. Som om det fandtes én Gud, og Mohammad var Hans Profet.    

Det var den beste beslutningen jeg har tatt i mitt liv. 
Alhamdulillah - takket være Gud.

Det var i 2006. Det har vært noen vanskelige år siden. Med familie og andre. Men jeg er så glad for at jeg ikke hørte på alle andre. Det er virkelig det beste som har skjedd meg. Alhamdulillah."

fredag 9. januar 2015

Terrorangrepet i Paris

Denne videoen av Nouman Ali Khan ble publiser for over ett år siden, men er vel så aktuell nå. Om ikke enda mer. 




Terrorangrepet mot magasinet Charlie Hebdo i Paris var en utrolig tragisk hendelse. For alle. Muslimer og ikke-muslimer. At liv skal gå tapt på denne måten er fullstendig uakseptabelt. Ingenting kan forsvare handlingene til terroristene, og jeg håper inderlig på at slikt ikke skal gjenta seg. 

Ytringsfrihet er uten tvil en viktig kjerneverdi i et samfunn å ivareta. Men på den andre siden, er det nødvendig å drive med stigmatisering, håning og harselering av andre? Uavhengig av hvilket livssyn og religion så mener jeg dette er feil fokus. Hva vil man med det? Hva ønsker en å oppnå? I dette tilfellet her så vil det mest sannsynlig føre til økt polarisering og gi næring til ekstreme grupper i begge retninger. Det vil gi økt grunnlag for rekruttering til grupper som mener det er "de" mot "oss" - vesten mot muslimer og muslimer mot vesten. De som ikke ønsker å se mennesker av ulik etnisitet, farge og religion gå i samme gate. Jeg mener det er viktig å forvalte ytringsfriheten på en klok og hensiktsmessig måte slik at det kommer samfunnet til gode. La oss ikke gjøre det til et onde. Hvis man skal for eksempel kritisere en religion er dette vel så bra. Det er viktig og verdifullt med offentlig debatt hvor alle synspunkter når frem. Dette er kjernen i et velfungerende demokrati. Men det finnes andre metoder å gjøre dette på som både er mer konstruktivt og som kan bidra til gjensidig nytte for alle parter. 

Muslimer i dag er under en veldig sårbar situasjon og har gjennomgått mye. Vi må også aldri glemme at de fleste ofrene av terrorister (fra alle hold) faktisk er muslimer. Hadde det for eksempel vært like statusbelagt å publisere satirer som kan fremstå som antisemittiske rett etter andre verdenskrig? Til og med nå reagere folk sterkt på slike ytringer, til tross for at det er jo ytringsfrihet. Skal ytringsfrihet, uten et eneste unntak, gå fremfor respekt for andre mennesker? For å ha nevnt det så mener jeg islamofobi flere skremmende likheter med antisemittisme. Det å se oppveksten av fremmedfiendtlige grupperinger flere steder i Europa syntes jeg på mange måter er urovekkende. 

Jeg personlig beveges ikke i særlig stor grad av illustrasjonene. Å reagere følelsesmessig anser jeg dessuten som en felle som bør unngås. Muslimer kan lett skyter seg selv i foten og bør forstå at ytringer skal reageres med motytringer. Voldelige ekstremister krenker profeten Muhammed (fvmh) i langt større grad enn illustrasjonene. Hvem som har satt opp fellen er vanskelig å si. Uansett så kommer det kun til gode ekstremistene selv, både islamister og de høyreekstreme. I tillegg så har krenkelser og ydmykelser av profeter eksistert i hele den menneskelige historien. Profeten Muhammed (fvmh) ble krenket også i sin tid. Dette er ikke noe nytt. Og statusen hans blir uansett ikke berørt. Den er gitt av Gud og står støtt som ett fjell. Verdt å nevne er også at krenkerne var gjerne de som var i mot retten profeten (fvmh) tok til seg for å ytre seg om monoteisme. Dette er også en grunn for at muslimer på ingen måte egentlig skal forby ytringsfrihet da dette var en verdi profeten selv brukte og kjempet for. Alt handler om måten det blir gjort på. 

Terrorangrepet i Paris munner ut i to problemstillinger – ytringsfrihetens moralske spørsmål samt muslimenes egen kamp mot ytterliggående islamister. Kjernen i debatten om ytringsfrihet syntes i mine øyne å være et moralsk spørsmål. Det er et moralsk spørsmål vi ikke bare kan skyve unna. Det handler ikke om å være svake eller redde. Det handler om å bruke klokskap og tenke langsiktig. Verden er ikke svart-hvitt og enten-eller og det må være fullt mulig å stå for ett prinsipp, men samtidig se begrensningene og nyansene. Noen syntes nettopp dette er slitsomt, og det er vel kanskje nettopp derfor de fleste ofte heller mot en slik tankegang. Ofte i livet generelt. Jeg mener dette er en del av å være menneske og leve på denne kloden i samvær med andre. Samtidig er det i denne debatten viktig å fremheve viktigheten av å fortsette å kjempe mot ekstremisme ifra begge hold. Og når det kommer til ytterliggående islamister, så er dette først og fremst er muslimenes egen kamp bestående av teologiske våpen. Og den er allerede satt i gang av flere lærde. Så får vi håpe at kampen opprettholdes, styrkes og viser effekt.

Som muslim ønsker jeg at samfunnet skal bygge på gjensidig respekt og toleranse. La oss gjøre mangfoldet til en styrke som både gjør oss rikere og klokere. 

Anbefalt lesing: 
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorangrepet-mot-charlie-hebdo/regissoer-erik-poppe-opproert-over-trykkingen-av-muhammed-karikaturer/a/23370470/
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Sammen-mot-splittelse-7853623.html
http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=share_btn_fb
http://www.huffingtonpost.co.uk/mehdi-hasan/charlie-hebdo-free-speech_b_6462584.html
http://www.dagbladet.no/2015/01/12/kultur/meninger/kronikk/pegida/jihadisme/37147056/