Jeg mener livet er for kort til å være et mål i seg selv. Hele dette livet på denne jorden er midlertidig. Alt vil en dag forsvinne. Å ha livet som mål i seg selv kan gjøre oss mennesker mer egoistiske, mer umoralske og mer ødeleggende for natur, miljø og mennesker. Enten tror et menneske at det nærmest er udødelig og at det derfor kan gjøre som det vil, eller så tror det at det kun lever en gang og at det derfor må gjøre som det vil. Begge disse måtene å forstå vårt liv på er etter min fulle oppfatning destruktivt. Det nytter ikke hvor mange titler du har tilegnet deg, hvor mange fine dyre kjoler du har eller hvor utrolig pent innredet hus du har jobbet deg opp til. Det du sitter igjen med er deg selv og kun deg selv (din sjel). Faktumet er at selvmord blant de ”rikere” er høy. Hvordan kan det ha seg? Deres materialistiske mål fører i lengden kun til en ting: nemlig utilfredshet og tomhet. Mange får aldri nok. Sjelen sulter. Hva er det sjelen sulter på?
Vi er alle født med en trengsel og behov for vår Skaper. Gud er hvor vi er ifra og hvor vi alle strever etter å komme nærmere. Noen fyller dette hullet med karriere, noen med alkohol, mat eller status. Når vi baserer vårt liv rundt dette vil vi før eller siden bli skuffet – er det dette livet dreier seg om? Helt siden da Gud plasserte Adam (fred være med ham) på jorda, har menneskene søkt og lett etter hva som gir dem mening og lykke. Noen har funnet det, andre ikke. Vi er ut ifra islamske perspektiv født med å vite at det er en Skaper, men familie, sosialisering og samfunn driver oss mennesker vekk ifra vårt naturlige stadie (fitra).
En nylig forskningartikkel konstaterer at religiøse mennesker er mer lykkelige enn ikke-religiøse. Er det mulighet er det finnes visse sammenhenger her? En muslim ser det gode i alt – er tålmodig i sykdom og vansker, for det kan følge velsignelse med, og får han/hun av glede og velstand, så takker han/hun Gud for det. De ikke-troende forventer at denne verden med all sin materialisme er ”paradiset” i mens den troende vet at sannheten er en annen. ”Lev livet mens du kan” og ”du lever bare én gang” er motto av de ikke-troende som får frem negative handlinger og konsekvenser.
Meningen med livet er å vokse spirituelt. De som tror at det gjelder å vokse materielt, mener jeg tar kraftig feil. Hvordan kan det ha seg at de i verden som har mest, de fineste bilene, flotteste husene, de dyreste klærne og det peneste utseende, ikke alltid er de lykkeligste? Du har en bil, du vil ha en enda finere bil, du har et hus, du vil ha et enda finere hus, du har klær, du vil ha enda mer klær, du har en fin kjæreste, du vil ha en enda finere kjæreste. En muslim ser på dette livet som et kort liv og noe som kan ta slutt når som helst - vi har ingen kontroll. Bare tenk deg hvor mange mennesker som blir rammet av alvorlige diagnoser og hvor tanken "hvorfor meg?" er slående og gjennomtrengende. De som levde så sunt og godt, men likevel får en sykdom som sterkt vil ramme både dem selv og deres nærmeste. Dette er bare ett eksempel på ett fenomen som illustrerer hvor mye vi mennesker ikke er herre over - på tross for at vi tror vi ofte egentlig er det.
Menneskene er til for å tilbe Gud - den evige gode kraftkilden. Ikke for at Han trenger det, men for at det er nødvendig for oss - Gud er Gud - Han trenger ingenting. Det er slikt vi er skapt. Hvis man husker og er bevisste på Gud, vokser de egenskapene som definerer et godt mennesket. Vi er skapt for å ha et Gudssentrert liv, ikke et selvsentrert. Hvis man konstant gjør det vi liker, det vi føler passer oss best, fremhever vår individuelle frihet og våre begjær, så fører dette til slutt i egoisme, grådighet og til en sult som aldri slukker. Vi blir aldri frie. Følelser som respekt, takknemlighet og sjenerøsitet minker. Du lever på en måte kun for deg. Du tilber deg selv - blir din egen gud. Kjærlighet er et attraktivt begrep for mennesker i flere sammenhenger. Selvsagt, kjærlighet er en absolutt god ting, bare det ikke blir misbrukt. For sterke kjærlighet til for eksempel materialistiske og verdslige ting skyver deg bare enda lengre vekk i fra Gud (men det betyr ikke at du kan bo i et fint hus og ha en fin bil). Jo mer du har, desto mer vil du ha. Vi blir aldri fornøyde. Aldri tilfredsstilt. Aldri lykkelige. Alle mennesker har ett behov for å tilbe noe. Disse lystene blir det denne personen tilber og elsker høyest. Tilbedelse betyr nemlig noe man underkaster oss og som styrer oss.
Islam ser på kroppen som et prosjekt eller en fabrikk for den menneskelige sjelen. Kroppen er ikke et fengsel. Vårt jordlige liv er ikke en straff, men en plass som Gud har sendt oss for å komme Ham nærmere. Av denne grunn blir spirituell utvikling ikke oppnådd med at mennesket snur seg vekk i fra sitt liv og trekker seg tilbake i et hjørne slik som for eksempel nonner eller munker. Man bør heller jobbe fult og helt på denne ”plassen” Gud ar gitt oss, som vil si å leve det fult og helt ut: leve i øyeblikket, få familie, tilbringe tid med venner, leve og delta i samfunnet. Noe annet islam oppfordrer alle mennesker til er å søke kunnskap om Guds skapelse (biologi, geologi, fysikk, medisin...) i tillegg til å reflektere over "de store spørsmålene". Alt dette er oppramsing av tilbedelse. Det er slikt vi lærer og det er slikt til slutt kan utvikle oss spirituelt på flere plan. Vi er fortsatt, islamsk sett, fortsatt ett "embryo" som har mye igjen av sin utvikling. På samme måte som embryoet ikke vet at det er et "liv etter fødselen" kan vi tenke oss at også vi ikke kan finne ut av det uansett hvor mye vi "forsker". Det er mye vi ikke har mulighet til å forstå ut i fra vårt intellekt og vår bevissthet – Gud er Allvitende og Vis.
Vi er alle født med en trengsel og behov for vår Skaper. Gud er hvor vi er ifra og hvor vi alle strever etter å komme nærmere. Noen fyller dette hullet med karriere, noen med alkohol, mat eller status. Når vi baserer vårt liv rundt dette vil vi før eller siden bli skuffet – er det dette livet dreier seg om? Helt siden da Gud plasserte Adam (fred være med ham) på jorda, har menneskene søkt og lett etter hva som gir dem mening og lykke. Noen har funnet det, andre ikke. Vi er ut ifra islamske perspektiv født med å vite at det er en Skaper, men familie, sosialisering og samfunn driver oss mennesker vekk ifra vårt naturlige stadie (fitra).
En nylig forskningartikkel konstaterer at religiøse mennesker er mer lykkelige enn ikke-religiøse. Er det mulighet er det finnes visse sammenhenger her? En muslim ser det gode i alt – er tålmodig i sykdom og vansker, for det kan følge velsignelse med, og får han/hun av glede og velstand, så takker han/hun Gud for det. De ikke-troende forventer at denne verden med all sin materialisme er ”paradiset” i mens den troende vet at sannheten er en annen. ”Lev livet mens du kan” og ”du lever bare én gang” er motto av de ikke-troende som får frem negative handlinger og konsekvenser.
Meningen med livet er å vokse spirituelt. De som tror at det gjelder å vokse materielt, mener jeg tar kraftig feil. Hvordan kan det ha seg at de i verden som har mest, de fineste bilene, flotteste husene, de dyreste klærne og det peneste utseende, ikke alltid er de lykkeligste? Du har en bil, du vil ha en enda finere bil, du har et hus, du vil ha et enda finere hus, du har klær, du vil ha enda mer klær, du har en fin kjæreste, du vil ha en enda finere kjæreste. En muslim ser på dette livet som et kort liv og noe som kan ta slutt når som helst - vi har ingen kontroll. Bare tenk deg hvor mange mennesker som blir rammet av alvorlige diagnoser og hvor tanken "hvorfor meg?" er slående og gjennomtrengende. De som levde så sunt og godt, men likevel får en sykdom som sterkt vil ramme både dem selv og deres nærmeste. Dette er bare ett eksempel på ett fenomen som illustrerer hvor mye vi mennesker ikke er herre over - på tross for at vi tror vi ofte egentlig er det.
Menneskene er til for å tilbe Gud - den evige gode kraftkilden. Ikke for at Han trenger det, men for at det er nødvendig for oss - Gud er Gud - Han trenger ingenting. Det er slikt vi er skapt. Hvis man husker og er bevisste på Gud, vokser de egenskapene som definerer et godt mennesket. Vi er skapt for å ha et Gudssentrert liv, ikke et selvsentrert. Hvis man konstant gjør det vi liker, det vi føler passer oss best, fremhever vår individuelle frihet og våre begjær, så fører dette til slutt i egoisme, grådighet og til en sult som aldri slukker. Vi blir aldri frie. Følelser som respekt, takknemlighet og sjenerøsitet minker. Du lever på en måte kun for deg. Du tilber deg selv - blir din egen gud. Kjærlighet er et attraktivt begrep for mennesker i flere sammenhenger. Selvsagt, kjærlighet er en absolutt god ting, bare det ikke blir misbrukt. For sterke kjærlighet til for eksempel materialistiske og verdslige ting skyver deg bare enda lengre vekk i fra Gud (men det betyr ikke at du kan bo i et fint hus og ha en fin bil). Jo mer du har, desto mer vil du ha. Vi blir aldri fornøyde. Aldri tilfredsstilt. Aldri lykkelige. Alle mennesker har ett behov for å tilbe noe. Disse lystene blir det denne personen tilber og elsker høyest. Tilbedelse betyr nemlig noe man underkaster oss og som styrer oss.
Islam ser på kroppen som et prosjekt eller en fabrikk for den menneskelige sjelen. Kroppen er ikke et fengsel. Vårt jordlige liv er ikke en straff, men en plass som Gud har sendt oss for å komme Ham nærmere. Av denne grunn blir spirituell utvikling ikke oppnådd med at mennesket snur seg vekk i fra sitt liv og trekker seg tilbake i et hjørne slik som for eksempel nonner eller munker. Man bør heller jobbe fult og helt på denne ”plassen” Gud ar gitt oss, som vil si å leve det fult og helt ut: leve i øyeblikket, få familie, tilbringe tid med venner, leve og delta i samfunnet. Noe annet islam oppfordrer alle mennesker til er å søke kunnskap om Guds skapelse (biologi, geologi, fysikk, medisin...) i tillegg til å reflektere over "de store spørsmålene". Alt dette er oppramsing av tilbedelse. Det er slikt vi lærer og det er slikt til slutt kan utvikle oss spirituelt på flere plan. Vi er fortsatt, islamsk sett, fortsatt ett "embryo" som har mye igjen av sin utvikling. På samme måte som embryoet ikke vet at det er et "liv etter fødselen" kan vi tenke oss at også vi ikke kan finne ut av det uansett hvor mye vi "forsker". Det er mye vi ikke har mulighet til å forstå ut i fra vårt intellekt og vår bevissthet – Gud er Allvitende og Vis.
Utifra et islamsk perspektiv, er man satt i den delen av samfunnet vi er satt i for en grunn. Det er en grunn og mening med alt i livet, som vi har meget begrenset styring over. Det som er født
i rike familier, samfunn og land testes blant annet i deres egenskap i å dele
og det å være generøse. De som er satt i den delen av samfunnet som ikke har
alle disse materialistiske godene blir for eksempel testet med mengden
tålmodighet. Gud tester oss. Noen testes i 1+1, andre i 16x67-21+4:32, alt utifra hva du klarer å takle og hvilket spirutielt nivå du er på. Gud tester altså ikke en sjel mer enn den klarer å takle - dette er et viktig islamsk konsept som forteller at alle vanskeligheter vi går gjennom er vi istand til å mestre. Tester gir oss en mulighet til å bli dypere og vokse. Det er hvordan vi takler vårt liv og våre problemer som
gir oss mulighet til å utvikle oss. Generøsitet, tålmodighet, ærlighet,
ydmykhet, takknemlighet og tilgivelse er generelt svært sentrale egenskaper hver muslim
prøver å ha eller minne seg på. Egenskaper som arroganse, stolthet, grådighet og det å se ned på andre, er for
eksempel noen av de mest frarådende. Det gjør hjertet hardt og mørkt. Det er kun Gud som til syvende og sist vet hva som bor i hvert enkelt menneske og som har rett til å dømme.
En grei regel er å ikke se på dem som har mer enn deg, men heller se på dem som har mindre enn deg. Dette rådet også profeten Muhammed (fvmh). Hvis du stadig sammenlikner deg med dem som har mer, resulterer dette kun i negative følelser som videre fører til dårlig livskvalitet. Se på de som har mindre og vær takknemlig. Hvis du i såfall skal sammenlikne deg med folk som er "bedre", må det være de som er bedre enn deg i oppførsel og karakter. Man bør ikke hige seg etter materialismens rikdom, men etter sjelens rikdom.
En grei regel er å ikke se på dem som har mer enn deg, men heller se på dem som har mindre enn deg. Dette rådet også profeten Muhammed (fvmh). Hvis du stadig sammenlikner deg med dem som har mer, resulterer dette kun i negative følelser som videre fører til dårlig livskvalitet. Se på de som har mindre og vær takknemlig. Hvis du i såfall skal sammenlikne deg med folk som er "bedre", må det være de som er bedre enn deg i oppførsel og karakter. Man bør ikke hige seg etter materialismens rikdom, men etter sjelens rikdom.
Anbefalte nettlinker:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar