fredag 1. februar 2013

Ulike faser


Stadig flere konverterer til islam [1] og jeg vil illustrere ett svært forenklet eksempel på hvordan en person over en lengre periode kan finne veien frem til islam. Jeg prøvde å skildre det i form av å dele det opp i ulike grove faser som  en person går igjennom. Dette er på ingen måte en mal eller fasit, alle har sine ulike bakgrunner med ulike forutsetninger og tanker. Det er et faktum at islam er den raskest voksende religionen i verden. Sunni-islam (som over 90 % av verdens muslimer er), er overraskende for kanskje noen per dags dato den med mest tilhengere i hele verden – katolikkene kommer på andre plass. De fleste er kristne, men også alt ifra buddhister til ateister kommer også til islam. I Norge har vi for eksempel nærmere 2000 etnisk norske mennesker som til sammen har gått over til islam som religion. Mange/ de fleste er også ikke registrert, så vanskelig å komme med et eksakt tall. Men det er viktig å påpeke at man kan aldri bruke størrelse og antall tilhengere som noe som helst bevis for at noe (samme hva det er) er sant og godt. 

Fase 1: Mange frykter kanskje å dykke for dypt inn i religionen: ”Hva kan være verre enn å ende opp som muslim? Nei, tror jeg står over den der grusomheten. Religion er i prinsippet ikke noe for meg i det hele tatt. Det er høyst sannsynlig noe menneskeskapt. Hvor ironisk er det ikke: hver religion hevder de har sannheten og at de andre har feil, også finnes det så mange religioner...Det sier seg selv at enten fører alle til samme "mål", bare med ulike veier, ellers så er alle logisk sett falske og usanne! Religion er også meget strengt, firkantet, snevert og tilhører det forrige århundre.Det viktigste er livet her og nå og troen på mennesket. Gud kan jeg i verste fall ta en titt på 2-3 timers tid før jeg skal dø. Jeg respekterer muslimer som enkeltindivider, bare de holder det for seg selv og ikke viser det. Og bare de ikke blir for mange selvsagt. Nei takk”. 

Fase 2: ” Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hvor kommer jeg i fra? Er jeg et tilfeldig resultat av ”det store smellet” og evolusjonen? Eller er det en allmektig og ubegrenset designer bak alt? Hva er meningen med livet? Hva vil skje med meg når jeg dør? Er vi mennesker til bare for å få i oss næringsstoffer, eliminere avfallsstoffer, gå på skole, gå på jobb, nyte de midlertidige nytelsene, få familie, pensjonere oss og så tilintetgjøres? Ligger meningen med livet i den nyeste mobiltelefonen, den dyreste kafeen eller den flotteste kjolen? Er vi så primitive? Er alt så tilfeldig? Hvorfor streve etter å være så ”god”, hvis man skal dø og tilintetgjøres uansett? Kan vi si at alt kan bevises med vitenskap og at vi mennesker er på ”topp” – vi vet alt, og det vi ikke vet er ikke vesentlig? Se på universet – et er så stort at vår hjerne ikke kan fatte det en gang. Mennesket har oppdaget mye om oss selv og vårt eget miljø – men hvor mye vet vi egentlig? Kan eksistensen av Gud være reell? I så fall, finnes der kilder som kan forklare alle de store fenomenene og spørsmålene?

Fase 3: Det må finnes én Gud. En Skaper bak all skapelsen. En som styrer. Fullkommen, ubegrenset, mektig, vis, god, tilgivende og rettferdig. Et vesen langt utenfor vår fatteevne. Utfor vår forståelse. Men hvem er han? En ”hindu”, en ”buddhist”, en ”jøde” eller kanskje en ”kristen”? Gud kan ikke være en terrorist og en kvinneundertrykker. Ergo Gud kan ikke være ”muslim”. Er det mulig at det finnes én sann religion i all denne jungelen? Eller er alt bare visvas? Nå undersøker jeg alt om alle religioner. Hvilken høres mest sann ut, mest logisk og mest tiltalende? Hvor føler jeg at jeg oppnår mest kontakt med Gud, hvilken har de beste prinsippene som læren baserer seg på og hvilken innehar størst autentisitet?”

Fase 4: ”Alt er håpløs. Føler ingen av religionene er et hundre prosent tiltalende, overbevisende og logisk for meg. I tillegg merker jeg ingen høyere kontakt med Gud og at jeg har kommet Ham noe nærmere. Alle religionene har grunnprinsipper som i og for seg høres gode ut. Kanskje alle religioner er sanne? Alle leder vel mot samme retning, bare de benytter litt ulike veier? Hvis det finnes en Skaperkraft, hva har da jeg gjort for å fortjene liv? Skaperen må da være ubegrenset og utrolig barmhjertig. Han må fortjene anerkjennelse og takknemlighet. Tenk på alt det vi har som ikke egentlig er en selvfølge. Kjære Gud (hvis du finnes) – kan du være så snill å lede meg på den rette vei, lede meg til sannheten, hvis det finnes en?”

Fase 5: ”Islam. Får gi det en sjanse. Hvem sier at du må være araber og mørk i huden for å være muslim? Er det ikke mulig for et hvitt vestlig menneske med demokrati og menneskerettigheter som grunnprinsipper for også å være det?  Det kan vel ikke skade å ta en nærmere titt? Ok, vekk med all fordom og fremmedfrykt. Legg alt til siden. Prøv å vær skeptisk samtidig som åpen og objektiv. Studering i bøker, artikler, videoer i form av foredrag og intervjuer og en god del tenking, reflektering og undring.

Fase 6: Alt faller på plass. Alt er så logisk. Islam er rettferdig, vakkert, sannferdig og fredfullt. Du finner til og med beviser for at koranen ikke kan ha vært forfattet av noe mennesker! Det er for godt til å være sant? Er jeg blitt hjernevasket? Nei det kan jeg umulig være. Alle som er muslimer følger jo ikke nødvendigvis islam. Islam er læren. Muslimer er dem som prøver å følge læren, enten på rett eller mindre rett vis. Jeg har lest alt med et åpent sinn men har samtidig vært kritisk og nøysom i brillene. Jeg sitter med en følelse av mening, sinnsro, indre fred og glede. Jeg har funnet sannheten. Jeg har funnet lyset. Jeg har våknet. Jeg erkjenner Gud. Jeg er. Jeg er muslim.

Å bli en muslim er kun et forhold mellom deg og Gud og det ”eneste” du trenger å gjøre er å føle det i hjertet. Tro på den ene Gud og hans ord i ditt eget hjertet. Det bør være minst to vitner der du erklærer din tro i én setning, men ingen ting annet er nødvendig i form av en seremoni eller liknende. Islam er enkelt. Islam er naturlig. Islam er fornuftig. Når man skal avgjøre om en religion er sann eller ikke, skal man ikke bruker følelser, synsinger eller mytiske historier. Man skal bruke sunn fornuft og sitt eget intellekt. Deretter kan man la følelsene komme inn. Hvordan er det mulig å komme som en vestlig mann/kvinne fulle av frykt og hat for islam for så til slutt å ende opp som en muslim? Hva vil det si å være muslim? Hva betyr det?



Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)